Forfatter: Per

Årets lille rundtur i Spania ble lagt til Murcia og Cartagena. For oss som har bolig på Costa Blanca, så er vel Murcia mest kjent som stedet der IKEA ligger. For andre er det vel ikke kjent i det hele tatt. Noen venner hadde likevel anbefalt å ta turen dit, så da gjorde vi det. Vi angret ikke.

Det er enkelt å komme seg til Murcia fra Altea. Vi tok taxi til Benidorm og buss derfra.

Vi fant oss et hotell midt i sentrum, Hotel Tryp Rincón de Pepe. Casino i første etasje, men det merket vi ikke noe til. Absolutt et greit hotell, med stor og deilig dusj.

Førsteinntrykket av byen var absolutt positivt. Mange flotte bygg og et yrende folkeliv i gatene. Det bor litt over 440.000 folk i byen, så den er sånn passe stor. Det er sjeldent at man får oppleve spansk folkeliv på denne måten, nesten helt uten turister.

Første dagen var vi så heldige å få to plasser ved baren hos Restaurante la Pequena Taberna. Det var en stor restaurant med masse bord. Da vi kom var det nesten tomt, og etter 15 minutter var hele plassen stappe full. Vi fikk høre av noen av gjestene at vi hadde funnet den mest berømte restauranten som serverte tradisjonell mat i Murcia.. Litt flaks må man jo ha.

Vi besøkte Real Casino de Murcia, som vel egentlig er en herreklubb. Her kan man gå inn og se på de flotte rommene og kunsten som er samlet der. Noen deler av bygget er reservert for medlemmene. Absolutt verdt et besøk.

Byen er delt av elven Segura, og vi tok oss en spasertur over til den andres siden, hvor det er litt mer stille og rolig enn i sentrum. Det så ut til å være mest boligblokker der, men noen koselige kafèer var det også.

Fine broer var det også her, som ellers i Spania.

Ganske stilig skulptur i elven. Vi så en del digre fisker i elven, så det er vel en grunn for at man har laget denne monsterfisken i stein.

Når man gikk ned til stien som gikk langs med elven, så var det veldig fint å spasere.

Byen har flere parker, noen av dem riktig flotte.

Hjemme i Altea fikk vi noen tips fra en jente som kommer fra Murcia. Hun tipset bla.a. om et sted som heter Cueva del Oso. Vi hadde helt sikkert ikke havnet der uten å bli tipset, fordi de ikke har særlig god omtale på Tripadvisor ol. Vi er imidlertid veldig glad for at vi havnet der. Nydelig mat, god stemning og veldig hyggelige folk bak baren. De tynne pølsene som henger på veggen var en spesialitet, de henger der til tørk og skjæres i serveringsstykker etter hvert som de er klar.

Denne gåseleveren med saus av sherry var utrolig god.

Allerede palmesøndag var man i gang med årets påskeprosesjoner i Murcia. Det ble arrangert prosesjoner fra ulike kirker hver eneste dag til påsken var over.

Det ble satt ut plaststoler langs hele ruten, og folk var tidlig ute på formiddagen med navnelapper, som de tapet fast på gaten eller på stolene.

Plaza de las Flores er et skikkelig hyggelig torg, med veldig mye folkeliv. Har du tålmodighet, kan man få med seg en av prosesjonene fra barkrakken.

 

Vi er rimelig skeptisk til moderne fusionrestauranter, men gjorde et forsøk på Nexus, som ligger langt opp på ulike rangeringer. Maten smakte helt greit, men den så veldig kul ut.

Vi fant en fantastisk kaffebar, Cafè lab. Helt herlig, både hva gjelder kaffen og interiøret!

Vi tok en dagstur med rutebuss til Cartagena, som ligger ute ved kysten, bare 45 minutters tur fra Murcia. Byen, som ble grunnlagt i 227 f.Kr., bærer preg av både storhet og forfall.

Mange gamle bygg var nå bare ren fasade, holdt oppe av stilaser.

Midt i byen finner man et romersk teater som er blitt gravd frem i senere tid. Vi så også andre områder som var sperret av for utgravninger.

Vi var også en snartur innom museet hvor deler av den puniske muren og et gravkammer er bevart.

Cartagena har en flott havn med båter av ymse størrelse. Den i bakgrunnen er verdens største seilbåt, eid av en russisk oligark.

 

 

 

 

New York

Direktefly fra Oslo til New York + tidsforskjell på seks timer gjorde at vi kunne fly fra Tromsø kl. 14.00 og lande i New York kl. 20:00.

Norwegians noe utskjelte Dreamliner overrasket positivt. Opplegget med bestilling av mat og drikke på touch–skjermen var svært praktisk. Ikke den beste beinplassen, men sånn er det bare.. Besetningen på begge flyvningene var veldig proff og hyggelig. Dette ga faktisk mersmak.

Passelig kaotisk på JFK, men vi kom da gjennom ganske greit.

NobleDen Hotel ligger på Grand Street, akkurat i grensen mellom Little Italy og Chinatown på Manhattan. Perfekt hotell for oss, selv om rommet var lite. Sengen var god, aircondition funket, dusjen var super og dersom du var tidlig oppe, kunne du få små bakverk fra berømte Ferrera nede i ved kaffemaskinen. Helt fantastisk utsikt fra takterrassen.

 

Vi var temmelig sliten etter reisen første kvelden, så det ble bare en tur til en av de aller nærmeste restaurantene, Gelso & Grand. Kanonbra mat og hyggelige folk.

Etter en natts søvn var vi klare for oppdagelsesferd, og vi valgte å gå over Brooklyn Bridge, noe som var en fantastisk vakker spasertur.

Vi hadde bestemt oss for å smake på de berømte bagelsene, og traff virkelig blink på første forsøk, godt hjulpet av en hyggelig lokalpatriot (som konsekvent kalte Manhattan for New York, mens Brooklyn var en annen by).

Neste post på programmet var One World Trade Center, som absolutt var verdt å få med seg. Litt synd at sikten var litt dårlig denne dagen, men man kan vel  ikke få alt.

Vi fikk etterhvert ganske kraftig regn, og da var det bare å komme seg innendørs. Chelsea Market  er et utmerket sted å traske rundt og eventuelt få seg en matbit eller noe å drikke.

Greenwich Village er et kult område med mange små og store barer, jazzklubber mm.

Ny dag og ny mulighet for å utvide horisonten hva frokost angår. Vi prøvde oss på en Vietnamesisk variant av sandwich og iskaffe, noe som var veldig godt. Bàhn Mi Saigon lå rett utenfor døra til hotellet.

Dagen startet like våt og skytung som gårdagen hadde sluttet

Litt søking på nett var nødvendig for å finne et sted som viste Liverpoolkampen som gikk kl. 13:00 lokal tid. Det ble en virkelig vellykket tur til Carraghers Pub & Restaurant. For et herlig sted!

Times Square er vel ganske obligatorisk

Vi kom oss “hjem” til eget område før det ble alt for sent, og fikk oss en hyggelig middag på en trivelig lokal restaurant.

Ny dag og nye muligheter. Heldigvis hadde sluttet å regne og vi kunne ta beina fatt igjen.

Katz Deli var på listen over ting vi hadde lyst å prøve, på grunn av den berømte pastramien.

Etter en såpass heftig frokost er det greit å røre litt på seg, og da er jo Central Park et godt alternativ.

Dessuten er det flott å spasere på High Line, som er en nedlagt jernbanelinje som nå er gjort om til gangvei.

Til slutt klarnet det opp og solen var tilbake. Herlig!

 

Vi rakk også å få med oss Rockefeller Building

Siste morgen lot vi oss inspirere av nærområdet.

Frokosten ble inntatt på et lite kinesisk sted, hvor de hadde noen merkelige greier, Bun med fyll.

Da vi var tidlig nede på Wall Street fikk vi oksen med oss, alene, noe som er uvanlig..

Dette er et mer vanlig syn.

Vi hadde utsatt fergeturen til Staten Island til siste dagen, noe som viste seg å være ett sjakktrekk, da det fremdeles var sol.

Vi fikk også med oss både Frihetsgudinnen og Ellis Island på turen, riktig nok på litt avstand.

En perfekt avslutning på turen ble inntatt på La Contenta.

Etter siste måltid var det bare å komme seg mot flyplassen.

 

27. september i år feiret vi 10 års bryllupsdag og hadde lenge tenkt å feire med en spennende reise. Vi hadde mange ulike idèer her, men til slutt ble vi enige om å reise på cruise med Liberty Of The Seas, hvor onkel Anders er kaptein. Båten går ut fra byen Galveston, i Texas, et stykke utenfor Houston. Når man reiser såpass langt, til et sted man aldri har vært før, er det nesten for galt å bare dra rett om bord på båten. Altså måtte vi får oss et par netter i Houston før avreise fra Galveston.

Reisen til Houston
Som vanlig ble det en overnatting på Clarion Runway på Gardermoen, med alarmen på kl. 03:30.Vi reiste med Air France til Paris hvor vi løp fra den ene gaten til den neste for å rekke neste fly over dammen. Turen over til Houston gikk egentlig greit, noe som bl.a. skyltes veldig hyggelig service, mat som faktisk var skikkelig god og fri tilgang på vin. Dessuten hadde de et bra utvalg filmer.

Houston
Vi hadde slått på stortrommen denne gangen og bestilt rom på The Lancaster Hotel, som var ranket som nr. 1 på TripAdvisor. Det ble imidlertid ikke noe opphold der, da både hotellet og mange andre bygg i denne delen av Down Town ble vannskadet i det fryktelige uværet som herjet Texas tidlig på høsten. Det var både trist og i overkant spennende å følge med på nyhetene mens det nærmet seg avreise. Det endte med at vi måtte booke om til et hotell som lå i den andre enden av byen, nærmere bestemt Galleria area, som ligger Up Town. Området er først og fremst kjent for kjøpesenteret med samme navn. Hotellet vi booket om til var Hyatt Regency Houston/Galleria, og er et typisk businesshotell, moderne, strømlinjeformet, rent og pent.
Den første kvelden etter ankomst tenkte vi at vi bare skulle se oss om på kjøpesenteret, da vi hadde sånn passe med jetlag og den mannlige delen av reisefølget hadde vært på Mall of Amerika i Minneapolis, og tenkte at det var noe tilsvarende. Det vil si masse restauranter, barer, kafeer mm. Sånn var det ikke på Galleria. Her var det luksusbutikk etter luksusbutikk, nesten ikke til å tro at det er mulig å drive noe så digert med det prisnivået, og ganske dårlig med hyggelige krypinn.Nede i underetasjen var det mange spisesteder, men disse var mer «kantinepreget» og innbydde ikke til å sitte ned for å slappe av. Vi gikk og gikk, stadig nye uendelige korridorer med fancy butikker, uten hell. Helt til slutt, mens vi var i ferd med å gå helt tom for energi og var på tur ut, fikk vi øye på en hyggelig pub/restaurant. Akkurat det vi så etter. Der ble det en nydelig burger på hver, før vi kom oss tilbake til hotellet for å kræsje.

Da vi kom tilbake til hotellet hadde de satt inn en veldig hyggelig overraskelse i forbindelse med vårt lille jubileum. Da var kvelden i alle fall berget!
Alt man har hørt om hvor stort alt er i Texas syntes å stemme, inkludert hotellrom, seng og ikke minst flatskjermen på veggen. Vet ikke nøyaktig, men gjetter på ca. 70 tommer.

Den ene halvdelen av reisefølget var særdeles fornøyd med at disse faktorene kunne kombineres med tidsforskjell på syv timer og Liverpoolkamp på tv (ja, faktisk, i USA). Når vi i tillegg hadde en Starbucks kaffemaskin på rommet kunne lørdagen starte med nydelig morgenkaffe i monstersenga, mens Liverpool gruset West Ham på TV`n.

Etter denne flotte starten på dagen, skulle vi «gjøre» Houston. Vi hadde bestemt oss for at vi skulle begrense oss til Down Town, det vil si deler av Down Town. Houston er diger. Hvordan kommer man seg så rundt i byen uten å bli flådd når man ikke orker å leie bil? En hyggelig slektning hadde vært der noen ganger før, og tipset oss om å bruke Uber. De fikk tillatelse til å kjøre over alt i Houston fra mai i år, og det viste seg å være en særdeles gunstig måte å flytte seg rundt på. Appen virker utmerket. Bilene er rene og pene, det er rimelig og all betaling skjer via kredittkort.

Vi ble satt av på Market Square Park, som skal være den eldste delen av sentrum. Lave små søte bygg med serveringssteder på rekke og rad. Dette stemte absolutt, men det var bare det at de var stengt på lørdager. Så vidt vi forstod, så bor det altså ikke særlig med folk i dette enorme området som er fylt med skyskrapere. Så når kontorene er stengt, så stenger det meste annet et par timer senere. Vi fikk inntrykk av at omtrent alt nede i Down Town var stengt på lørdag.

Heldigvis så vi en plass som hadde skiltet ute på gaten, og helt riktig, det betydde at de var åpne. Stedet heter Hearsay Gastro Lounge, og der var det naturligvis fullbooket, med mindre vi ville sitte i baren. Ingen problem for oss som er vant til Spania. Fortsatt, dette er Texas og baren var bred og romslig, så der var det ikke noe problem å innta brunch der. Maten var både spennende og god, og etter litt vurdering bestemte vi oss for en fantastisk micro–øl og et glass vin.

Etterpå ruslet vi rundt i mellom skyskraperne og beundret arkitekturen. Det var faktisk veldig flott. Det var absolutt ikke fritt for mennesker der heller, selv om det altså var lørdag.

Vi stakk også innom Flying Saucer, som var et utrolig stilig etablissement, med et enormt utvalg øl.

For den som fortsatt ikke har fått det med seg: USA er et land med et helt utrolig mangfold når det gjelder spesialøl, og kvaliteten står ikke tilbake for noen. Hilsen en som er ganske langt over gjennomsnittlig interessert i emnet.

Vi var dessuten heldige med timingen, da det viste seg at Houston Astros hadde kommet til finalen i «World Series», som de i all beskjedenhet har kalt den nasjonale finalen i Baseball. Det var derfor særdeles god stemning på Flying Saucer, med fans fra både hjemmelaget og Los Angeles Dodgers. Det var mange spente fans i lokalet. Vi traff et par som skulle feire mannens førtiårsdag med å gå på kamp.

Da vi gikk fra baren, hadde billettene til dagens kamp kommet opp i 1900 dollar pr stykk.. Vi ble fortalt at dette kunne bli en historisk begivenhet, da Astros aldri hadde vunnet før. Det spilles best av syv kamper, så finalen ble ikke avgjort før uken etter i Los Angeles, og Astros vant!

På søndag bar det til Galveston hvor vi skulle gå om bord på cruisebåten litt ut på formiddagen. Det er en times kjøretur, men det kostet ikke mer 62 dollar med Uber.

Kjøreturen var interessant nok, med noe som syntes å være uendelige flater med oljeraffineri og tilhørende industri. Ikke rart det er mye penger i området. Det var også utrolige områder med flotte hus ved kanaler og områder hvor det stod fiskere i sivet.

Sjåføren krydret også turen med ulike beretninger om landskapet vi kjørte gjennom. Han fortalte også om sin egen families dramatiske historie som båtflyktninger fra Cuba. Dessuten var han stor fan av Magnus Carlsen. Veldig stor fan.

Galveston

Galveston viste seg å være en pen by, veldig ulik Houston i stil. Stort sett lave bygg som så ganske gamle ut i stilen. Vi fikk ikke sett så mye av sentrum denne dagen, men det gjorde vi når vi var tilbake for å «snu» søndagen etter. Da var det til gjengjeld masse liv og røre i forbindelse med et stort motorsykkelstevne som preget hele sentrum.

Masse stilige sykler, kule bikere, grillmat og salgsboder med de utroligste effekter til salgs.

Svimet oss også innom en julebutikk! Her fikk du dekket alle behov vedrørende jul. Per fant et tre pyntet med dyr og kuler med poteavtrykk. Og liker du det litt mer spesielt, så finner du det også.

Galveston er også havnen til Carnival sine båter. Her kommer Carnival Breeze rett bak oss!

Båten
Liberty of the Seas er et stort og flott skip. Inntil for noen år siden var hun verdens største cruiseskip. I løpet av turen lå vi lå ved siden av begge de to skipene som er større, Allure og Oasis. Forskjellen mellom Liberty og disse to store skipene er ikke i lengden, men i bredden. Både Allure og Oasis er «åpen» innvendig.
Vi skulle være med i to uker, og dermed få med oss de to rutene hun pleier å gå. Det ble det gjort en endring akkurat disse ukene, slik at vi gikk den samme ruten to ganger. Dette viste seg å bli en fordel siden vi da kunne ta en organisert utflukt på hvert anløpssted, og i tillegg til å se oss omkring i nærområdet på egen hånd. Når man bare har ett anløp rekker man ikke bestandig begge deler.
Helt fantastisk å ha egen balkong og slippe å klemme seg ned oppe på soldekket.Fint var det også ved solnedgangen.

Adjø Oasis!

Helt greit inne på lugaren også.

Vi var på båten da det var Halloween. Veldig mange hadde faktisk kledd seg ut og pyntet dørene til lugarene sine. Denne både rørte på seg og snakket hver gang noen gikk forbi.

Handlegata «Promenade» på dekk 5 er på mange måter «hjertet» i skipet. Her det både ulike kafeer og liknende, forskjellige butikker og serveringsplasser.

I tillegg arrangeres det konserter og annen moro i det åpne arealet på dekk 5. Her holder kapteinen velkomsttalen sin på dag to.

Har du mistet kofferten din kan du få det meste i de butikkene som ligger her, bare husk kredittkortet og ikke vær så kresen på utvalget.Man kan også leie seg tuxido dersom man ikke gidder å dra dressen med seg. Flere av butikkene kunne nok dekke de fleste sine behov for en souvenir å ta med hjem. Her var det både noe for de med vanlig lommebok, og noe for de med litt tykkere lommebok.

Hver eneste kveld var det en av butikkene som dro med seg deler av den ut i promenaden, og kjørte på med forskjellige tilbud.I hver av endene til promenaden har du heiser som tar deg opp og ned i båten. Her er det og plasser en minibåt og tavler som forteller deg hvor du er og hvor de forskjellige plassene ligger.

En av plassen som ligger på promenaden er Vintages. Dette var en skikkelig hyggelig plass med veldig godt utvalg av vin og dyktige ansatte. Her holdes vinkurs med forskjellige tema. Franske viner, italienske viner, lær å smake forskjell på rødviner, viner fra California og andre tema. Vi fikk med oss «viner fra Caymus vingård» hvor vår sommelier Grace, avsluttet med å la oss smake på en vin til 269 dollar. Skal ikke klage på de vinkursene vi har vært på i Norge, men har ikke vært innom denne prisklassen før.

Vi overvar også en kunstauksjon i løpet av turen. Det som blei presentert her var ikke helt i vår gate. Kanskje heller ikke så lett å ta med seg over til Norge.

På dekk 5 ligger også ekskursjoninformasjonen. Her kan man få info om de forskjellige turene, og de hjelper til med å finne ut hvilke turer som passer deg og ditt behov. Det var de som fortalte om «å gå i jungelen», kommer tilbake til dette.

«Fine dining» kan du nyte på dekk 3, 4 eller 5, alt etter hvor du får bord. Her kan man kose seg med middag i stilige, klassiske lokaler med lysekroner, hvite duker og servitører i pene antrekk.Hver kveld har egen kleskode. De fleste kveldene har “casual dining” hvor damer bør ikle seg kjole, drakt eller noe lignende, og herrer med skjorte og dressbukse.  Båten har og kvelder som er merket “formal dining”, og det er her man kan få luftet kjolen man har hengende innerst i skapet. Har man en kjole med slep, paljetter, marens-skjørt eller lignende, er dette kvelden for denne!

I dining-room velger seg mat og drikke fra menyen, og hele opplevelsen er som på en vanlig fin restaurant. Det stilige er at maten er en del av «pakken» når man kjøper cruise, det er med andre ord inkludert i prisen for oppholdet. Ser du noe godt på menyen til middag, så velg det! Det kan hende at du ikke får den muligheten igjen. Her snakker vi av egen erfaring.

Man kan også spise både frokost og lunsj på dekk 3. Til lunsj er det en flott salatbar, hvor man går langs disken og peker på de ingrediensene man vil ha, og så lager personalet salaten til deg. Du velger i tillegg lunsj fra dagens lunsjmeny. Det eneste er at ting tar litt tid her, så vi prøvde bare lunsjen her en gang. Og så lurer man jo på hva man går glipp av oppe i Vindjammer.

Vindjammer er «hverdagsrestauranten» på båten. Det er et stort område akter på dekk 11. Lokalet har flere bugnende buffeer som serverer mat både til frokost, lunsj og middag.Man kan altså velge mellom dette og «fine dining». Her er det totalt uformelt, og man kan gå rundt å se på de ulike bufeene og hva de har å tilby. Her er det alt fra salater, bakervarer, indisk, kinesisk, pizza, burger, pannekaker, ulike steiker, sjømat, kaker, pølser, mange ulike typer eggerører og du kan stille deg i kø og få laget deg en omelett av det du ønsker. Mye av det som ble servert var så godt at det nesten var litt vanskelig å både bestemme seg og begrense seg. Det er så mye å velge i og det varierer fra dag til dag, så man er ikke i nærheten av lei etter 14 dager. Tvert imot rekker man ikke å smake på alt på 14 dager. Noen av oss angrer fremdeles på at man ikke prøvde den curry med lam.

Båten hadde tre restauranter hvor man betalte for å spise, alt mellom 15 dollar og opp til en del mer. Disse restaurantene var mer spesialiserte mot èn type kjøkken, og av en helt annen dimensjon enn Vindjammer og Dining-rommet.
På Chops Grill var det biffen som var tingen, men de serverte en del annen mat, herunder også helt vanvittig flotte sjømattårn med hummer, reker, østers og mye annet.
Sabor har spesialisert seg på mexicansk mat med en moderne tvist. Kom over noen skikkelig gode og sterke margaritas her. Mener det var jalapenos i dem.

Giovanni`s Table vendte seg mot det italienske kjøkkenet. Tror vi forspiste oss på noe dessert her.

Båten har en rekke ulike barer, puber, nattklubber mm. Da vi ikke akkurat er nattens baroner, er det ikke så mye vi kan si om disse. Det er ett unntak, og det er Scooner Bar. Der var det nemlig «trivia» flere ganger om dagen, noe som var morsomt å delta på. Den viktigste grunnen var vel at de aller fleste av gjestene var texanere. Nå skal man selvsagt ikke skjære alle texanere over èn kam, men det må være lov å si at ganske mange av dem er lett å få med på litt moro, og de tar seg selv veldig lite på alvor. De er bare herlige folk å være sammen med. Skal ikke skryte på oss særlig med poeng da de fleste quizene var rettet mot det amerikanske markedet.

Og for å ikke glemme, kasinoet.Oppe på dekk er det flere bassenger og boblebad. Ovenfor disse ligger løpebanen, minigolfanlegget og massevis av solsenger for soltilbedere. Båten har avdelt barnebasseng med sklier og alt annet som barn liker. Dette området var veldig populært hos den mindre garden.I midten lå det to litt større basseng som var veldig godt besøkte og flere boblebad.På neste del lå solariedekket som var roligere og mer skyggefullt. Dette bassenget ble brukt som trening og opptreningsbasseng deler av dagen. I dette området lå de svevende boblebadene. De stikker ut av båten som en halv ufo på hver av sidene.

I hvert av bassengområdene var det barer som både serverte alkoholfritt og alkoholholdig. Det var og en softismaskin som var til fri benyttelse i området ved barnebassenget.

I tillegg var det basketbane, klatrevegg, flowrider (surfebrett i motstøm)

Og ikke for å glemme dèt, to større overbygde sklier, disse var rett og slett moro å ta seg en tur, eller flere i, også for voksne.

Treningsrommet ligger helt i front på båten. Her kan du virkelig løpe inn i soloppgangen, eller solnedgangen om du vil. Man kunne også kjøpe seg inn på yoga, pilates og spinning timer. Ellers holdt de forskjellige seminarer og kurs. Alt ifra kosthold til hvordan trene opp en vond rygg. Vi frekventerte ikke spa-avdelingen, men de lå i tilknytning til trimrommet.

Vi oppdaget at det gikk an å gå rundt hele båten på dekk 4. en grei plass å trene dersom du ikke vi gå i kø oppe på det øverste dekket, eller må løpe. Tok ca 8 minutter å gå rundt hele båten i greit tempo. Her nede var det og fint å sitte å slappe av i skyggen, eller i solen dersom du gadd å dra stolene litt lenger frem.

Karibien

Som sagt så fikk vi to anløp til hver destinasjon. Og ved hvert stopp er det veldig mye som skjer før vi er på vei mot dagens mål.

Roatan, Honduras

Det første anløpet i Roatan i Honduras ble det utflukt med snorkling og kajakkpadling på Big French Keys. Rett ovenfor lå Small French Keyes. Kjøreturen til og fra havna var definitivt en flott del av turen. Først og fremst på grunn av JJ, guiden.Han var et lokalt sjarmtroll som holdt oss underholdt med små og store fortellinger om alt fra hus vi passerte, via dyrearter vi så på turen, til politiske og sosiale utfordringer, som vi ikke så noe til. Turen gikk gjennom et eksotisk landskap som var både annerledes og interessant. Bussen var også sjarmerende.
Da vi kom frem til French Keys, var det en kort pause på stranden, med litt Honduransk øl mens Bob Marley underholdt per høyttaleranlegg. Fine ting.

Ikke alle syntes det hørtes greit ut å snorkle, så vi delte oss. Noen holdt seg på land og holdt seg i skyggen, og andre dro så ut på snorkling.

Vi fikk opplyst at dette revet var verdens nest største. Det var en strålende opplevelse. Det er bare helt utrolig hva som lever i et slikt rev, og da er det ikke de morsomme fiskene, men alle vekstene som utgjør selve revet. JJ kunne fortelle at noen av dem var over femten meter høye og var flere tusen år gamle (han var utdannet redningsdykker, og guidet også under vann).
Etterpå var det kajakkpadling i åpen kajakk av hardplast (som vi har sett at mange bruker i Spania) men som ellers er ukjent for oss. Noen av oss har for øvrig ikke prøvd noen former for kajakk, og var vel en smule skeptisk til dette tidligere. Det ble en flott tur i en stødig og fin båt. JJ, nå padleinstruktør, guidet oss over sundet til mangroveskogen, hvor vi så en masse iguaner i trærne. Småeksotisk for to Tromsøværinger. Man kunne også leie seg en kajakk og padle mellom de to øyene som ligger rimelig nært hverandre.

Da vi ankom Roatan for andre gang ble det «bytur» i Coxen Hole. Dette er den største byen på Roatan med litt over 5000 innbyggere. Byen er oppkalt etter en sjørøverkaptein som het John Coxen. Kult. Et lite minus er plagsomme «selgere» som ønsker å guide deg i byen, eller hvor du nå ellers kan tenke deg å dra.. I starten av gata står de med plakater med tilbud om turer, og etter hvert går det over til folk som går etter deg på gata og forteller om de forskjellige turene de kan ordne for deg, og etter det treffer du de som går ved siden av deg og forteller om alt du går forbi. Eneste måte å bli kvitt han som gikk etter oss var å svinge inn i en butikk. Før vi ga oss i kast med plagsomme selgere og Coxen Hole gikk vi til venstre og bortover mot en restaurant som lå litt alene.

Her var de skikkelig hyggelige og prøvde overhode ikke å selge deg noe som helst, til vår store overraskelse. Vi ble fortalt at oppe lå restauranten og nede lå et lite museum som fortalte litt om de innfødte på Roatan og betydningen av jade. Museet var gratis og vi trengte ikke kjøpe noe i restauranten for å få besøke det.

Etter denne rolige starten på dagen ga vi oss i kast med selve byen. I all hovedsak er det èn gate i byen, med et par sidegater. Det er nok dessverre riktig å si at byen preges av fattigdom, og det er temmelig skrøpelige bygg ligger som en skakk og dårlig vedlikeholdt tanngard langs hovedgaten.

Samtidig er det store smil overalt, og man føler seg ikke utrygg eller noe slikt, om man ser bort fra noen digre griser som koser seg i gjørma mellom byggene, samt løse hunder som kjøler seg ned.
På vår vandring gjennom byen kom vi i snakk med et ektepar fra Canada som kom til Roatan som misjonærer. De hadde åpnet en liten butikk hvor de solgte brukshåndverk fra lokale kunstnere som hovedsakelig var barn. Disse fikk 80% av salgssummen og resten gikk til å betale lokalet. Hyggelige folk og et flott tiltak. Vi kjøpte en skilpadde laget i jade laget av en guttunge fra byen, og den ble med oss som en påminnelse om dette flotte stedet vi var så heldige å få besøke. Jaden som brukes til dette har ikke den grønne fargen man forbinder med jade, men er mye mer grå.

Vi hadde hørt at det var lurt å spise hummer når man var i Coxen Hole. Her skulle den være både god og billig. Billig var den, men ikke så god. Vi prøvde og ut den lokale drinken som minnet om milkshake med alkohol, livsfarlig, da den var veldig god. Artig var det nå likevel.

Hyggelig servering var det overalt i byen, med underholdning av lokale barn:)

Costa Maya, Mexico
Der båten legger til er det et digert anlegg knyttet til cruisehavnen, og det virket som at veldig mange begrenset sin utforskning av området til denne «parken».Her er et digert basseng med solsenger rundt, delfinbasseng, barer, restauranter og masse butikker som selger turistrelaterte varer. Vi fikk nesten litt klaustrofobi da vi måtte gjennom hele anlegget bare for å komme oss ut av det.

Vi traff også noen flamingoer i kaoset.

I vår trang til å oppdage noe lokalt trodde vi at vi kunne gå til en eller annen plass for å sette oss på en lokal bar. Og det lærte vi at det gjør man ikke. Det fins nemlig ikke noe rundt havnen bortsett fra en vei med et og annet tomt eller stengt bygg.Etter hver blei det omtrent bare bush, vei og taxier, og lite å se på. Etter litt vurdering fant vi ut at vi bare måtte ta en taxi en eller annen plass. Vi fant imidlertid en hyggelig taxisjåfør som gjerne ville kjøre oss til stranden. Dit ville ikke vi, da vi ville til en by eller en bygd, vi er ikke veldig strandmennesker. Etter en del forhandling frem og tilbake på spansk-engelsk, forsto vi at stranden og byen var samme sted, så da var det bare å kjøre av gårde. Her i Mahahual var det skikkelig pågående selgere som ville selge alt mulig, innkastere som tilbydde både gratis margaritas og mat om man bare ville komme til deres plass og damer som ønsket å massere deg for en billig penge i veikanten.Vi er ikke særlig vant til dette trykket av innpåslitne selgere så man kjente panikken kom krypende mens man ruslet sikk sakk bortover veien og takket nei takk til høyre og venstre. Vi kastet jo lange blikk inn på de forskjellige plassene i håp om å finne noe som så litt rolig og ok ut. Ja, glemte å nevne at plassene ligger som perler på en snor, og alle spiller sin egen musikk, og det høyt. Plutselig åpnet himmelens sluser seg, og vi bestemte oss veldig raskt for en plass. Heldigvis hadde vi nettopp passert en plass hvor det jobbet to jenter, mens han som tydeligvis var sjefen, chillet på en stol og surfet på nettet. Null interesse for oss med dollarene.

Mens regnet høljet ned fikk vi prøvd både et glass vin og et par mexicanske øl. Etter å sett denne lilla kompisen, så måtte jeg jo finne en lignende å ta med hjem.

Ikke alle brydde seg noe særlig om regnet, og kjørte på teorien at etter regn kommer sol, og da tørker det meste.

Man kan visst også både få massasje og låne solseng hos Pitaya. Ingen av delene ble heldigvis presset på oss. De var rett og slett litt mer avslappet enn de andre.Etter litt frem og tilbake, oppover gaten og nedover gaten, titting i et par boder, og litt pruting, fant vi ut at man måtte ha oss en pause. Tilfeldigvis var det en plass som solgte øl fra et microbryggeri som lå i byen. Vet ikke hvor tilfeldig den stoppen var, da en av oss plutselig holdt seg veldig til høyre da vi ruslet i retur.Etter litt mer titting og pruting, (fremdeles samme mannen med samme hodeskallen som sist) gikk vi tilbake til Pitaya og bestilte oss mat. Da vi gjemte oss for regnet hadde jentene begynt å forberede noe av dagens mat, og lukten var helt himmelsk. Guacamolen og tacosen smakte da også himmelsk.

På de turene vi var innom Mexico så vi ikke snurten av det norske fenomenet taco, altså harde tacoskjell og kjøttdeig. Mulig det finnes, men ikke på de plassene vi var. Derimot var det tacos med fisk, reker, kylling, pulled pork og diverse andre herligheter. «Dessverre» er maten på båten så god at man ikke kan spise på hver eneste plass man stopper på land. Før vi forlot Mahahual blei den gule kompisen prutet ned til halv pris og puttet i pose for å komme å bo i kalde Norge.

Neste gang vi kom til Costa Maya hadde vi meldt oss på en organisert tur med guide til Chacchoben og mayapyramidene der. Carolina plukket oss opp inne på kaia og geleidet oss ut gjennom «hemmelig» utgang i det vanvittig store turistanlegget.Også på denne pyramideturen var det en topp moderne buss som tok oss innover landet. Carolina pratet i vei om alt fra historie om Yucatan og Mayaindianerene, hvordan livet hennes var før og etter cruisebåtene begynte å legge til, hverdagslige problemer i lokalsamfunnet, og hvordan det er å bo en plass det ikke finnes frisør.

Pyramidene var imponerende og det var overraskende mange av dem, gjemt inne i jungelen.

Jungelen, ja, den må det sies et par ord om. Her var det mye liv og røre dersom du tok deg litt tid til å stå helt i ro. Vi trodde vel at dyrene var sky, men det var mange av dem som ikke var det.

Cozumel
Utflukten fra Cozumel gikk til Tulum, som er ruinene av en gammel mayaby.

Båten legger til på Cozumel som en øy i Mexico. Ruinene av Tulum ligger inne på fastlandet på Yucatanhalvøyen, og for å komme oss dit måtte vi over sundet med en hurtiggående båt.Kunne sikkert tatt noen bilder inne i båten, men det passer seg ikke å ta bilder av folk som er skikkelig dårlige.. Båtvertinnenes viktigste oppgave var å forsyne passasjerene med spyposer, say no more. Andre syntes det var skikkelig artig når folk blei syke, og både jublet og klappet. Takk og pris hadde vi med sjøsykeplaster på turen – altså hele cruiset. Ved ankomst fastland Mexico ble vi plukket opp av vår lokale guide og kjørt sørover til Tulum.

Stedet ligger veldig flott til på noen gresskledde klipper ut mot havet.

Vi hadde og på forhånd fått beskjed om at man skulle gå i jungelen så vi måtte ha joggesko på beina og «turklær» på oss. Det man fantaserte om og det som møtte oss var liksom ikke helt samstemt…

Greide du ikke gå de syv minuttene i jungelen, så kunne man betale et par dollar og ta buss til og fra ruinene.Man blir dessverre mest trist når man hører historien om hva som skjedde med denne storslåtte og eldgamle kulturen i møtet med griske europeere.

Etter Tuulum dro vi til en resort for å spise lunsj og bade. Maten var ikke noe å skryte av.

Stranden var fantastisk. Skikkelig karibien-stemning med krystallrent vann og hvit sandbunn.

Her var det faktisk også ganske mange lokale som også brukte resorten. Noe vi ikke var klar over var at de aller fleste strendene og mulighetene til å komme ned til havet, er privateide. Så ønsker du å bade eller tilbringe tid på en strand, så må du finne deg i å bruke en av resortene. Noe som er litt rart for oss fra Norge.Da vi ankom Cozumel den andre uken hadde vi bestemt oss for å gå i land og dra ned til byen for å utforske denne. Vi var jo litt skeptiske da vi stod opp om morgenen og så at skyene lå tunge over både øya og i horisonten.Kaptein/onkel Anders kunne fortelle at det lå hele 8 store cruiseskip ankret opp, og at det med stor sannsynlighet kom til å være rimelig kaos rundt omkring. Vi ble da enige at vi heller skulle ta å gå oss en tur langs havet. Anders hadde mulighet til å ta seg fri så han ble med oss i land. Vi gikk langs hovedveien nedover mot fyret og kom etter hvert til hans favorittsted der omkring. Velkomsten vitnet om at han hadde vært det en del ganger før. Flott sted med hyggelige folk.Guacamolen var så god at det ikke kom på tale å spise noe annet, selv om det var mye som fristet på menyen. Vi dristet oss til å gå litt lenger nedover mot fyret, men endte med å få en rask retur tilbake til båten.

Når det regner her nede, så regner det.
Hva kan man si, alle var enige at det hadde vært en fin tur, og vi gleder seg til neste mulighet til å se og oppleve nye plasser.

Adjø USA.

Hallo Europa!

 

Jepp, det ble Liverpool-tur allerede til sesongens første ligakamp på Anfield. Tanken var jo at man skulle få nyte sommervær i favorittbyen, og når vi kom frem på fredags formiddag, så var det faktisk både solfylt og ganske varmt. Heldigvis er vi gode nordlendinger, og tok for oss av sol og uteliv når været var så fint. Senere ble det både skyer, vind og styrtregn, men da har man både koselige serveringssteder og paraply.

Vi har forsøkt å gjøre oss kjent i flere deler av byen, så vi har hadde valgt hotell i ulike bydeler hver gang. Denne gangen bodde vi på Premier Inn Liverpool City Centre. Navnet på disse bydelen i Liverpool er mildt sagt forvirrende, de overlapper hverandre, det finnes “øyer” av bydel midt inne i en annen mm. Dette er i Moorfields, som er en liten bydel, også kalt for byens homsestrøk.

Selve hotellet er i nedre prissjikt, ikke noe fancy, men likevel: veldig hyggelig og et flott sted å bo. Beliggenheten er i grunnen helt perfekt, det er masse spennende etablissementer i området, det er kort vei til shoppingen i Liverpool One og helt grei avstand til buss og tog. I pakken fra Ving var det to netter inkludert, og vi valgte å selv bestille to netter til på hotellet, ikke gjennom Ving da dette sist ble en kostbar erfaring.

Rommet var stort nok, sengen var myk og god, og badet var rent og fint. Dessuten var det en veldig hjemmekoselig atmosfære i resepsjonen, hvor man faktisk snakket med personalet om løst og fast, noe som er bra mye hyggeligere enn i de store forretninghotellene. Det var heller ingen problem å beholde rommet videre etter utløpet av pakketuren, noe Nicky, en hyggelig resepsjonist fikset for oss.

Til vår store glede hadde vår favorittrestaurant (Mowgli Street Food på Bold St.) åpnet en til restaurant rett i nærheten av hotellet. Den nye plassen ligger på 3, Water Street. Mulig vi hadde flaks med timingen, fordi vi fikk bord uten videre, noe vi senere så at ikke var en selvfølge.. Den nye restauranten er faktisk enda finere enn den originale.

Mowgli er en indisk restaurant, men maten minner bare vagt om de rettene man vanligvis forbinder med indiske restauranter. Damen som står bak konseptet har sagt at målet er å lage mat som folk i India faktisk spiser hjemme og ute. Uansett: det er griselekkert!

Se for eksempel disse små nydelige luringene, fylt med yoghurt og urter. Det anbefales absolutt ikke å dele dem opp, for å si det slik, de må inn i munnen hele. Ellers risikerer man å sitte med rennende yoghurt nedover haken…

Det er bare herlig at alle rettene er små, litt som tapas. Da får man smake mer. Det som dessuten er så flott med maten her er at de fleste rettene smaker annerledes enn alt annet i alle fall vi har vært borte i. Hver ny rett er en spennende smaksbombe. Vi bestilte 4 retter samt ris og brød, og ble god og mett av dette. De har faktisk også en egen meny for gluten-allergikere og en for veganere.

Etter maten stakk vi innom Bacaro på 47 Castle St. Her spiste vi nydelig mat sist, men denne gangen holdt det lenge med en gin i baren.

På lørdagen var planen å gå litt i butikker på formiddagen, før vi skulle ta bussen opp til Anfield i god tid før kampen. Tanken var å spise på ett av de stedene vi hadde blinket oss ut i nærheten av stadion, etterfulgt av noen hyggelige timer på pub. Det gikk stort sett etter planen, med unntak for et noe amputert besøk på puben, da Hr. Olsen hadde bommet på tidspunkt for kamp. Klokken 16:00 i Norge er altså 15:00 i England.

Vi valgte å spise på Homebaked Co-operative Bakery, 197 Oakfield Rd. Her bakes det og serveres enkel mat og drikke (ikke alkohol, for dem som måtte ønske det). Opplegget er å skape litt liv og røre i området, som nok er ganske stille utenom kampdagene. De har få sitteplasser, så enten må man stå litt i kø og vente, eller så tar man med seg paien/maten ut.

Disse små paiene som britene er så glade i, særlig på fotballkamp, har så langt vært en skuffende opplevelse. Tørr og smakløs er vel en grei oppsummering. Samtidig ser det jo så lekkert ut på alle bakeprogrammene vi pleier å se på BBC.  Derfor var det flott å endelig få smake skikkelig god, engelsk pai. Både Shankly (oksekjøtt og løk) og kylling med erter og løk var veldig saftige og gode. En perfekt oppladning til kampen.

Det er et yrende folkeliv i området rundt stadion i timevis før kamp.

Selve kampen var ikke noe fyrverkeri, men vi hadde som vanlig gode plasser og stemningen var elektrisk. Tror vi satt bare sammen med Scousere.

Til slutt ble det også ett mål og hjemmeseier.

Til kvelds ble det mat på Ma Boyle`s Alehouse and Eatery, som må kunne kalles en skjult perle. Skjult i dobbel forstand, ved at den ligger i et smug mellom to gater hvor det ikke er mye folk, samt at det neppe er så mange turister som har hørt om stedet. Vi var der  i alle fall tre ganger uten å høre annet enn Scouse (dialekt).   Man finner det ved å gå ned mot Mersey langs  Water St. og så finner man Tower Gardens som siste avstikker til høyre før hovedveien langs Mersey.

Slike Alehouse eller puber har vanligvis mat som er sånn midt på treet, gjerne dominert av diverse frityrstekt mat. Det var så absolutt ikke tilfellet her. Variert og deilig mat, både klassisk engelsk, middelhavsmat mm.

Dessert spiser vi ikke ofte, men noen ganger passer det med en liten søt luring. Du store tid så glad vi var for at vi valgte å bestille en dessert på deling på Ma Boyles. Vi har flere ganger siklet i TV-stolen mens vi har sett på Paul Hollywood lage Sticky toffee pudding.  Det høres og ser syndig godt ut.

Aner ikke om denne versjonen er representativ, men dette slår det aller meste når det gjelder nytelse!Frokosten på søndag ble noe spesiell, da vi gikk sørover sentrum til  Lucha Libre, 96 Wood St som serverer mexicansk mat. Vi har spist der èn gang før, men da til et mer vanlig tidspunkt.

Dette er hva de kaller for en “Full Mexiacan breakfast”. Det resulterte i en “Stuffed Norwegian”, lenge.

 

 

 

 

 

 

Når man så pass god og mett er det bra å gå en lang tur, og da er det alltid fint å rusle rundt på dock-området. Er det sol, så holder man seg ute.Vi fikk faktisk med oss starten på Clipper round the world race, som både starter og slutter i Liverpool.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er flere museer i dette området, og denne gangen tok vi en tur på Museum of Liverpool. Imponerende bygning med fantastisk utsikt, men flere utstillinger som var så pass forvirrende satt sammen at vi ikke er i stand til å si så mye om hva dem gikk ut på. Men trivelig og litt lærerikt var det uansett.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er mange butikker som er åpne på søndager, også den aller viktigste, Kop – shop. Det var åpnet en ny i Liverpool One, så den fikk vi besøkt og testet ut. Det er greit å handle her i stedet for på stadion, mye mindre styr. Noen kan uansett vente seg en litt spesiell julegave i år…Vi må nesten også nevne den hyggelige lille baren som heter McGuffy & Co,  10 Castle St. Det er en stilig innredet liten hyggelig bar med veldig gode drinker og hyggelig betjening. Det er gøy med bartendere som er så flinke at man kan hygge seg bare med å sitte å se på dem når de jobber.

Vi avsluttet turen med frokost på Cafe Nero rett før vi skulle ta buss fra Liverpool til Manchester flyplass. Her ble det endelig scones med syltetøy og clotted cream – og clotted cream er rett og slett veldig tykk fløte…. Noe enkelte i reisefølet likte godt, og andre ikke.Og bare et tips til de som skal fly ut fra Manchester flyplass; etasje 5 er da den rette etasjen for sjekk-inn dersom man flyr SAS. Tror dette må være den mest kaotiske flyplassen vi har vært på noen sinne. Glemte helt å ta noen bilder i kaoset..

 

 

 

 

Da har vi vært på en liten lynvisitt i Warszawa. Siden vi nå først var i nærheten av Torp fant vi ut at vi like godt kunne ta et par – tre dager der det måtte passe med flyavganger til fornuftig tid, og valget ble altså på Warszawa.  Vi trivdes godt i Gdansk/Sopot for to år siden, så det var ikke med ulyst vi reiste tilbake til Polen.

Vi fløy med billigselskapet Wiss Air, som vi strengt tatt ikke hadde hørt om før. Det var absolutt greit. Flyplassen på Torp var liten, men helt ok, og flyet var nytt og fint, med litt bredere seter enn hva vi er vant med. Det var absolutt et pluss.

På flyplassen i Warszawa var det helt kurant å finne frem til den lokale transporten, og vi tok rett og slett rutebuss nr. 175 fra rett utenfor utgangen og inn til sentrum. Billetten kjøpte vi på billettmaskinen som stod ved holdeplassen, på engelsk. Billig og greit. Bussen brukte ca en halv time inn til byen, men det er jo en form for sightseeing.

Vi bodde på Mamaison Residence Diana, (Chmielna 13A). Det var virkelig en fulltreffer. Beliggenheten er ganske enkelt perfekt, i alle fall om man vil bo sentralt, (metro-stoppet i nærheten heter “Centrum”)stille og med kort vei til et utall spiseplasser, butikker, barer mm. Rommet vårt var digert, med stort bad, ekstra toalett, kjøkken og en myk, deilig seng. Dette anbefales!

Første kvelden ruslet vi rundt i nærområdet med utgangspunkt i hotellet. Det viste seg fort at denne byen er stor, og det var overraskende å se at distanser vi ut fra kartet mente var kurante å gå til fots viste seg å være i drøyeste laget. Vanligvis er det motsatt. Det er et utall med serveringssteder i sentrum, og mangfoldet er virkelig stort, med kjøkken fra hele verden. Vi stakk nesen innom et lite sted som myldret av folk, og det viste seg at det var et lukket arrangement for inviterte, hvor de feiret åpningen av en ny fiskerestaurant. Vi ble imidlertid invitert inn på gratis fingermat og drikke på Funky Fish (Nowogrodzka 25). Vi fikk høre mangt og meget om alt fra polsk teater til politiske utfordringer. Spennene og veldig hyggelig med så imøtekommende folk første kvelden.

Da vi var i Gdansk smakte vi på en rett som heter pierogi, og falt pladask for retten.

Dèt kan godt være på grunn av den fantastiske restauranten vi spiste på, men vi ville nå i alle fall smake på retten i Warszawa også. SŁOIK, i Złota 11, lå like borti gata fra hotellet, og de serverte absolutt bra håndverk, men spinatfyllet var litt kjedelig for vår smak.

Dagen etter ankomst var planen å bruke stort sett hele dagen på gamlebyen, men vi ble ganske raskt ferdig der. Vi fikk anbefalt å gå opp i tårnet til St. Anna-kirken som ligger i utkanten av gamlebyen for utsikten sin del. De hadde rett, lite turister og skikkelig flott utsikt herfra.

Så vidt vites var det bare to hus som overlevde andre verdenskrig, og hele bydelen er bygget opp etter krigen, basert på malerier fra 1800 – tallet. Imponerende prosjekt, og resultatet er veldig flott.

Det er imidlertid mye det samme som andre gamlebyer, de samme suvenirbutikkene, og de samme parasollene med øl-reklame (her Tyskie), de samme restaurantene med de samme laminerte menyene på engelsk, tysk, fransk, norsk, svensk osv.).

Vi kjedet oss ganske snart, og dro sørover til Łazienki-parken. Det angret vi ikke på. Vi var vel egentlig ikke klar over det, men hele Warszawa er full av store, flotte grønne parker, og Łazienki-parken er en av de større.

Må vel innrømme at man så for seg mest kjedelige blokker som dominerte bybildet, men det var definitivt ikke tilfellet. Byen er egentlig ganske fin, og ikke minst grønn, altså. Denne parken var skikkelig flott, med vann, slott og masse flotte blomster.

Dessuten var det hyggelig med alle fuglene og ikke minst de ivrige ekornene. Et par lokale folk var til og med så trivelig at de gav oss noen av sine nøtter, slik at vi kunne mate ekornene.

Inne i parken ligger det en eksklusiv restaurant som heter Belvedere, i ett bygg som minner om tidligere tiders prakt. Vi var dessverre ikke sultne når vi var der, så det ble med en liten forfriskning.

På kvelden gikk vi oss på en skikkelig storeslem, da vi tok buss til Heritage, Solec 117. Dette er en liten italiensk vinbar/restarurant/butikk. Halvparten av reisefølget er ikke så begeistret for østeuropeisk øl som den andre halvdelen, så det var et poeng å finne et stede som kunne tenkes å ha noe god vin til maten.

Du store verden for en fantastisk mat vi fikk der. Pasta med reker var bare helt fantastisk.

Det var faktisk så godt at vi valgte å dra tilbake dagen etter, til tross for at det er bokstavelig talt tusenvis av spiseplasser å velge blant. Dessuten var det litt morsomt med langbord, hvor man satt sammen med de andre gjestene.

Siste dagen bar det avgårde med buss igjen, denne gangen sørover til Wilanów-palasset. Det er et skikkelig flott slott som ikke ble bombet under 2. verdenskrig, parken er også verdt å besøke. Slottet er ikke så stort, så en rundtur er overkommelig selv for sånne som oss.

Denne gangen hadde vi husket å ha med litt mat til dyrene i parken, noe som slo godt an hos endene.

Vel tilbake i sentrum spiste vi noen veldig gode burgere på Hoppiness Beer & Food, Chmielna 27/31. De har også mye godt øl, noe man i og for seg kan gjette seg ut fra navnet.

Her var det faktisk også bra vin, noe som definitivt ikke er en selvfølge på polske barer.

Det er èn turistattraksjon man bare må ha med seg i Warszawa, og det er en tur opp i toppen av kultur- og vitenskaps-palasset (Pałac Kultury i Nauki).

Dette er vel ikke et veldig populært bygg blant alle i lokalbefolkningen, med sin fortid som gave fra Stalin, men likevel, man tenker at et besøk dit er et “must” som turist. NOT. Det var et lite mareritt.

Èn ting er at køene er lange og heisene opp er pittersmå, men i tillegg er brorparten av dem som står i kø skoleunger på tur. Vi måtte rett og slett kapitulere i første omgang, og gå på en en uteservering i en times tid for å samle mot. Køen var litt kortere da vi kom tilbake, men vi fikk likevel vente lenge og vel. Når vi endelig kom opp var det totalt kaos og full fart blant hordene av barn som nok hadde en noe varierende interesse for omvisningen.

Utsikten var jo ok, kan ikke nekte for det, men likevel, det holder lenge med ett besøk her oppe.

Warszawa var alt i alt en flott og spennende by, som kan anbefales på det varmeste. Vi kan absolutt tenke oss å dra tilbake.

 

 

Årets lille mini – rundtur i Spania gikk til Málaga, Sevilla, Córdoba og Granada.

Malaga

Vi reiste som vanlig via en overnatting på Gardermoen (Clarion Runway), og måtte opp sånn cirka midt på natten for å fly til Málaga kl. 07:20. Vel fremme i Malaga hoppet vi på flybussen inn til sentrum.

Málaga var vel egentlig bare ment å være et stopp på veien, da flyplassen ligger utenfor byen. Vi forbandt vel byen mest med nettopp dèt, at det er flyplassen for området, samt litt med treningsleirer for fotballag. Derfor spanderte vi bare èn natt i byen, med avgang tidlig neste morgen. Det kommer vi ikke til å gjøre neste gang, for det var en riktig så trivelig by, med masse flotte områder, spennende barer og god mat.

Det var masse lokale folk og mye lyd i siestaen fra Los Gatos, så vi måtte bare gå innom her. Først og fremst på grunn av sammenstimlingen av spanske familier, som nok er vår beste pekepinn på at vi har funnet en bra plass, men også litt på grunn av navnet.

Blir det for mye folk, så er det bare å gå et par gater unna “turiststripen”. Her er det da mange muligheter for å finne den store roen.

En av severdighetene vi plukket med oss var det romerske teateret. Vi fikk sett katedralen fra utsiden, da den av alle ting var stengt.

Kan vel og nevnes at Málaga er Pablo Picasso sitt fødested, med et museum som vi ikke prioriterte. Vi tok heller en tur i parken Paseo España. Det er jo masse slike parker rundt omkring i Spania, og solhungrige nordmenn som ikke har ro i seg til å ligge på stranden, kan godt tusle rundt i disse flotte parkene i stedet. Sol og skygge, en bra kombinasjon.

I fjor, da vi reiste til Bilbao, San Sebastian, Madrid, Toledo, så fikk vi sansen for å bytte ut hoteller med hostell og pensjonater. Det er en del billigere og ofte minst like bra. Personlig har vi ikke noe behov for å konversere med personalet på natten, så hotell er da ikke veldig nødvendig for oss.

I Málaga fant vi Dulces Dreams Botique Hostel & Cafè, på Plaza de los Màrtires Ciriaco y Paula, 6. Det var en gledelig overraskelse at det var en nydelig takterrasse der også. Dessverre hadde vi bare en natt her, og terrassen ble ikke særlig prioritert.

 

Sevilla

Tidlig på morgenen neste dag tok vi en taxi til busstasjonen og reiste med busselskapet Alsa til Sevilla. Det var en flott busstur med mye og variert natur.

 

I Sevilla hadde vi booket oss inn på Hotell Patio de la Alameda, Plaza de la Alameda de Hercules, 56. De fleste rommene lå inn mot to patioer. Disse åpne patioene som er vanlig i eldre hus i Andalucia, er jo bare helt supre. Det er vel ikke så merkelig at disse ingeniørene fra Nord – Afrika hadde et par triks i ermet når det gjaldt å bygge lurt i forhold til varmen, men likevel, man blir imponert. Det fungerer bra!

Til vår store glede hadde hotellet en skikkelig fin takterrasse som var åpen for alle som ønsket et glass med utsikt. Her var det skikkelig flott å nyte solnedgangen på kveldene.

Hotellet ligger i et vakkert område nord for sentrum, som heter La Macarena (ja, kult navn). Her er det relativt lite turisme og mye lokalt folkeliv. I parken eller hva man nå skal kalle plassen som heter Alameda de Hercules, samles folk på ettermiddagene og kveldene. Det er masse cafèer og serveringssteder langs begge sidene av plassen, også utenfor hotellet. Hotellet her i lakserosa rett bak oss på bildet. Vi hadde ca 30 grader på ettermiddagene, så ikke noe å klage på ang. temperaturen.

Det er mulig vi hadde flaks alle dagene, men vi klarte å treffe på helt utrolig god mat hver dag i Sevilla, ja, for den saks skyld på hele turen (vi er nok ikke kjent for å sette oss ned på de første og beste plassene, så av og til får vi virkelig igjen for det). Ett serveringssted vi returnerte til et par ganger, var like ved hotellet, Avanti Con la Guaracha (ikke restaurant, egentlig bar med mat?). Du store verden så god mat vi fikk der.

Når det gjelder severdigheter, så må det innrømmes at listen ligger høyt for at vi skal bruke mye tid på et besøk. Vi liker å bruke tiden på å tråle rundt i bakgatene på jakt etter små lokale buler med masse liv, og forhåpentligvis noe god mat eller drikke. Det er derfor ikke så mange severdigheter vi er innom, men noen måtte vi få med oss i Sevilla. Et merkelig landemerke er Metropol Parasol, et futuristisk byggverk som man kan gå rundt oppå og gir en flott utsikt over store deler av byen. Heis opp, billetten inkluderte vin, øl eller brus i baren.

I følge guidebøkene er katedralen i Sevilla verdens nest største kristne katedral og verdens største gotiske kirke, så vi måtte nesten dit også. Den var jo stor og flott, men vi brukte ikke mye tid der. Kirken er bygget over en moské, og kun minareten står igjen som et tårn ved kirken, så her var det bare komme oss opp da ingen av oss har vært i en minaret før.

Mat må man ha mellom all turistvirksomheten. Vi ramlet innom Bar Patanchón, hvor maten var noe så inni h….e god. Var faktisk innom her to ganger..

Vi plukket også med oss Torre del Oro (militært utsiktstårn/fengsel) på vei til Parque Maria Luisa, som er den største byparken i Sevilla.  En stor del av parken utgjør komplekset Plaza de España.

Plaza de España er ikke åpent for publikum, men rimelig imponerende byggverk sett utenfra. Vi valgte merkelig nok ikke å leie oss en robåt..

 

Cordoba – en dagstur fra Sevilla

Vi måtte jo få med oss Mesquitaen i Cordoba, og valgte å ta det som en dagstur – med lyntog. Det tok 43 minutter hver vei, i 250 km/t.

Dette er vel et av de mest kjente byggverkene i Spania. og det er ganske godt kjent i hele verden, man kjenner i alle fall igjen bildene når man ser dem. Byggingen av moskeen startet i 785. Etter at de kristne hadde tatt byen tilbake, ble det bygget en katedral midt inne i moskeen på 1500 – tallet. Effekten av dette kan ikke beskrives eller vises med bilder, det må man nesten bare oppleve. Selv om vi ikke er så opptatt av severdigheter, så var dette virkelig verdt turen. Helt fantastisk, faktisk. Stilte oss som mange andre i billettkø før katedralen åpnet, så vi kom oss inn før hordene av asiater og franske skolekasser fra ca 14-16 års alderen inntok området.

Fem severdigheter på et bilde; Mezquita-katedralen, Triunfo de San Rafael, Punte Romano, Puerta del Puente og Torre de la Calahorra. De viktigste byggverkene ligger rimelig tett her nede ved elven.

 

På vei fra togstasjonen og ned mot katedralen fikk vi med oss gamlebyen og det jødiske kvartalet. Gamlebyen var fin, men mye likt de andre gamlebyene i spanske byer.

Hva er det med oss og byparker? Måtte bare komme oss unna turisthordene nede ved katedralen, og tok en tur innom den nyere delen av byen på vei til togstasjonen.

 

Tilbake i Sevilla

Resten av tiden i Sevilla var det jakting på flere “hull i veggen”, dvs. hyggelig serveringssteder med sjarme og masse lokale folk. Jakten var riktig så vellykket. Oppe i La Macarena fant vi f.eks. Casa Ricardo:

Litt mer sentralt fant vi stedet som ble døpt “hos gubbene på hjørnet”. Baren heter vel egentlig Monolo Cateca. Lite og trangt, med et “urinal” i stedet for toalett. Den feminine delen av reisefølget nektet å benytte seg av dette tilbudet.

Babyasparges med skinke og vaktelegg.

Etter mye om og men, og et par sprengte blodkar, greide vi omsider få tak i billetter på nett til Real Alcázar. Å stille seg i billettkø i steikende sol var ikke særlig aktuelt. Komplekset med alle palassene og hagene var veldig imponerende, og var den siste severdigheten vi fikk med oss i Sevilla før vi vendte nesen mot Granada.

 

Det er ikke bare selve palasset som er verdt å se, men hagene rundt er også flotte.

Dessuten møtte selveste påskekyllingen opp med søsken i palassets hage. De var sykt søte!

 

Granada

Siste stopp på turen var Granada. For oss var byen kjent på grunn av borgen Alhambra. Etter å ha lest litt mer på nett og i guidebøker begynte vi å skjønne at dette kunne bli mer spennende enn som så. Etter nok en nydelig busstur kom vi frem litt ut på formiddagen, til Hotel Monjas del Carmen på Plaza de Cuchilleros, 13.  Nytt og fint hotell, med alt man trenger, bortsett fra blide ansatte. Det hadde de virkelig ikke.

Første dagen måtte vi forsøke å få litt oversikt over byen, noe som tilsynelatende er ganske enkelt i Granada, hvor man rett og slett kan gå langt opp i bakkene forbi den gamle arabiske bydelen Albaycin, og opp til Ermita de San Migel Alto for å nyte utsikten. Det var ikke bare vi som gjorde det, det var tydeligvis en “ting” å kjøpe seg en øl eller to og sette seg der oppe for å nyte utsikt og ettermiddagssol.

De fleste går ikke så langt, men stopper på plassen Mirador de San Nicolas, midt i Albaycin. Miradoren er det mest kjente utsiktspunktet for å se Alhambra fra. Her var det bare å stille seg i kø med litt spisse albuer for å få tatt det berømte bildet.

Eller så kan man støtte restaurasjonen av kirken på plassen, og betale 2 euro for å gå opp i tårnet. Lite albuer, og fantastisk utsikt.

I Granada holder de heldigvis fortsatt på tradisjonen med å server gratis tapas eller tapitas (små tapas) sammen med drikken. Det morsomme er at det ofte både er skikkelig god mat og variasjonen er stor. Her er èn av tapasene på Fogon de Galicia, som ligger i Calle Navas. I denne gaten ligger det utallige spisesteder av alle mulige typer. Det er et tips, for å si det slik.

Vi var flere ganger på Bar Casa Julio, hvor det alltid var masse folk og gode tapaser, som f.eks. klippfisk og boquerones (her som friterte sardiner)

Disse små grillspydene på Puerta del Carmen var skikkelig gode.

På samme sted, som forøvrig var meget stilig på alle måter, kunne man også kjøpe et glass cava med en østers, til bare euro 5,95.

Det var som nevnt Alhambra som var grunnen til at vi dro til Granada, så neste dag var det turen opp dit som sto på programmet. Det var en nydelig spasertur oppover bakkene fra hotellet, i en grønn og frodig skog som strakte seg opp til murene på borgen.

Selv om vi kjøpte inngangsbilletter et par uker før vi skulle hit, så fikk vi ikke billetter til Los Palacios Nazaires som er toppatraksjonen i palasskomplekset. Men vi fikk sett deler av det fra utsiden.

Den eldste delen av Alhambra er Alcazaba.

Monarken Carlos fikk revet flere mauriske palasser da han bygget El Palacio de Carlos, men konen fikk heldigvis stoppet han før mer ble revet. Selve palasset er firkantet, men gårdsplassen inni er rundt.

Hagene er naturligvis store og flotte mellom byggene.

Vi valgte å avslutte besøket i Alhambra med et besøk i Generalife som var sommerpalasset til de mauriske kongene. Palasset består for det meste av hager og vannspeil.

Godt gjemt under en blomstereng lå et nybygg..

Vi følte oss ikke helt ferdig med Albaycin, og valgte en annen rute opp til toppen enn sist.

Vi hadde egentlig bare planlagt å ta et glass vin i en bar, men endte opp på flamencoshow på samme plass. Det var selvsagt et rent turiststed, men de hadde god mat og showet var absolutt bra. Siden vi ikke hadde opplevd det før, var det bare å la seg “lure” til å se showet.

 

Bussturen fra Granada var lang, nesten åtte timer. Det hadde tatt litt kortere tid om det ikke hadde vært for narkokontroll på busstasjonen i Alicante, og enda litt kortere om de ikke hadde funnet noe.

Mye flott natur som suste forbi bussruten, her representert av Sierra Nevada.

Selv om komforten i bussen med internett og nettbrett var veldig bra, var det deilig med et stopp på en veikro på over 1100 meters høyde. Her fikk vi oss et ordentlig godt måltid før vi dro videre.

Vel fremme i Benidorm var det bare å bare hoppe inn i en taxi med Altea som siste stoppested for rundreisen vår.

 

Ok, det er et par uker til neste reise, så da kan man drømme seg tilbake til Valencia, dit vi endelig kom oss til sist romjul. Endelig fordi vi har leilighet i Altea, som er rimelig kort vei fra Valencia, men har aldri fått “ut fingeren”  og reist dit før.

Som vanlig, så er det kollektivtransport som er vår måte å bevege oss rundt på. Vi bestilte bussbilletter på nett, på ALSA (www.alsa.es). Vi tok taxi fra Altea til busstasjonen i Benidorm, som er en helt ok stasjon, oversiktlig og grei. Bussen var aldeles super, med gode seter, wifi og…på hjemveien med nettbrett i seteryggen. Kult!

Busstasjonen i Valencia er naturligvis større enn i Benidorm, men fortsatt helt grei å orientere seg i. Vi gikk derfra til utleiekontoret hvor vi hentet nøkkelen til leiligheten vi hadde leid på nett, www.valenciaflats.com. Leiligheten lå i et bygg de kalte Mercado Sentral. Det er et veldig smalt bygg, med èn leilighet i hver etasje. Vi leide den nederste, og ikke noe  si på det.

Leiligheten var helt super, med god plass, ordentlig kjøkken, god seng og FEM små verandaer, fransk balkong. Utrolig flott å se utover det koselige og travle lille torget som huset ligger på. Da vi var her i desember satte de frem bordene rundt kl 10.00 og pakket de ned utpå ettermiddagen, så vi merket ikke noe av lyden utenfor. Soverommet lå lenger inn i leiligheten, så jeg tipper det er helt greit her om sommeren også.

Dersom man ønsker å lage maten selv, så er kjøkkenet fullt utstyrt.

Beliggenheten er også helt perfekt. Det er midt inne i et superstilig område med masse deilige små skatter i form av restauranter, barer, puber, butikker og fine bygg. Det er bare noen små meter til det store innendørs markedet, hvor det er alt man kan tenke seg til av frukt, grønt, kjøtt, fisk, vin, ost.mm. Vi hadde håpet at man også kunne kjøpe ferdig mat for å spise i leiligheten, som man kan på mange andre markeder, men det kunne vi dessverre ikke her.

Tinto Fino Ultramarino ligger kort vei fra leiligheten (Calle Corregeria 38), og er en av de aller flotteste stedene vi har ramlet innom. Vi havnet der helt tilfeldig, litt før folk flest går ut til middag, noe som viste seg å være veldig heldig for oss. Det ble fort fullt, og det var mange som måtte snu i døra etter hvert. Ikke så rart, egentlig, med tanke på den helt fantastiske servicen vi og de andre gjestene opplevde, den nydelige maten og den gode vinen. Nytt besøk hit er veldig høyt på listen ved neste besøk i byen. Dessverre ikke noe bilde herfra.

Angus Valencia er stedet for burgerelskere (som f.eks. undertegnede), Carrer del Comte d’Altea, 47. Djevelsk god burger!

Sentrum av Valencia er bare vakkert, helt der oppe sammen med Madrid, Praha, Rio osv. Utrolig flotte bygg, parker, blomster over alt, i det hele tatt… Plaça de l’Ajuntament er fantastisk.

På kvelden er det flott belysning i parkene, og rundt juletider er det bare helt nydelig dekorert.

Jardines del Turia er en flott, flere kilometer lang park, som egentlig er et uttørket elveleie. Man ser den lett på Google maps, som en grønn “slange” rundt sentrum.

Ciudad de las Artes y las Ciencias er verdensberømt for den storartede arkitekturen, så vel som dens bidrag til den spanske delen av finanskrisen. Dette er slutten av parkområdet. Selv om bildene man finner på nett av dette storartede området er aldri så spektakulære, så må det sies at de ikke yter virkeligheten rettferdighet. Det er så stort og fantastisk at bilder bare kommer til kort. Man må rett og slett bare reise dit å se selv.

Stranden i Valencia er helt fantastisk, Playa de la Malvarrosa. I desember er det fint å gå tur langs promenaden, men det er nok full fart her på sommeren.

På tur tilbake til busstasjonen gikk vi forbi denne søte lille kattedøren! Som kattefolk måtte vi bare få den med oss.

 

Årets tur til Liverpool ble minst like hyggelig som i fjor, til tross for varierende vær.

I fjor tok vi tog fra flyplassen i Manchester, noe som gikk helt greit. Det var likevel en del knot med dårlig plass på grunn av mange turister og ingen plass til kofferter. Særlig turen tilbake til flyplassen var noe beklemt, med digre kofferter over alt i vognen. I år var det stans i togtrafikken på grunn av et uhell på Limestreet stasjon, slik at vi ordnet oss med bussbilletter. Det angret vi ikke på. Koffertene plassert i bagasjerom, vi plassert i komfortable seter, og ikke minst: mye bedre utsikt på turen. Dessuten stoppet bussen midt i sentrum. Vi betalte 20 pund tur/retur for begge.

De første to dagene bodde vi på Hotel Novotel, som følger med kamp – pakken fra Ving, sammen med billetter til kampen (Arsenal denne gangen). Hotellet er stort, fint, anstendig frokost og rommene er moderne og fine. Denne gangen fikk vi dessuten et ekstra bra rom, med digert bad. Problemet med dette hotellet er at det er så varmt der, og det tar bra lang tid å få ned tempen i forhold til å få sove, i alle fall for oss nordboere.

Første stopp etter at kofferter mm. var plassert på hotellet, var Bacaro, som ligger på 47 Castle Street. Der har de for så vidt en stor meny, men til lunsj er det litt morsomt å kjøpe en liten minimeny bestående av tre valgfrie retter. Det var utrolig god mat, og lekker så den også ut. Bildet er av en havabbor på ertepurrè. De hadde noen mini – pizzaer som var helt der oppe på nivå med de beste man får i Italia.  Det er ikke dyrt, lokalene er stilig, betjeningen hyggelig, så det er vel bare å anbefale stedet på det varmeste.

Liverpool ONE er et slags utendørs shoppingsenter, hvor man bokstavelig talt finner det aller meste av butikker.

Når man bor på Novotel, er det veldig greit å avslutte dagen med et besøk på Filter and Fox, 27 Duke St. Trivelig liten bar med nydelige drinker. Dersom man er på jakt etter øl er dette ikke det beste stedet dog, her har de bare èn sort: greske FIX, på flaske.

Èn morgen valgte vi å bevege oss nordover i sentrum, for å spise frokost på Moose Coffee, 6 Dale St. Artig sted med veeeldig amerikansk frokost. Dette var pølsa si!

Lørdag var kampdag, og denne gangen valgte vi å ta rutebuss opp til Anfield. I fjor hadde vi kjøpt busstransport via Ving, siden vi var førstegangsreisende. Vi hadde også kjøpt billetter til Reds bar på Anfield. Dette opplegget var ikke helt for oss, Reds bar er som en stor kantine, med servering av enkel mat inkludert. Problemet er at man går glipp av all moroa rundt stadion før kamp.

Vi tok rute 26 fra Liverpool One bus station. Enkelt og billig, samt at man får med seg mye på turen når man sitter i andre etasje på bussen.

Etter at billettene var hentet på Anfield, gikk vi på pub. Vi stakk hodet innenfor døren på The Sandon, bare for å ha vært der. Dette er arnestedet for både Everton og Liverpool fotballklubb. Helt fullt av turister, så vi gikk videre til The Twelfth Man, 121 Walton Breck Rd. Der var det skikkelig engelsk fotballstemning, og vi var så godt som de eneste utlendingene der.

 

Kampen mot Arsenal ble helt fantastisk, med en enorm stemning hele tiden.

Undertegnede er temmelig fornøyd på dette tidspunktet, 3-1 til Liverpool.

Etter kampen gikk vi ned til byen, selv om det var sent lørdag kveld. Vi fulgte rett og slett strømmen av folk, som riktignok ble stadig tynnere, men vi kom da trygt frem.

Byen er både spennende og flott, særlig om man beveger seg litt utenfor sentrum. For all del, Liverpool ONE er full av bra butikker og mange greie spisesteder, og sentrum nordover derfra er også sjarmerende, med både gamle sjarmerende puber og restauranter, samt nye kule plasser. Dersom man derimot beveger seg sørover, gjerne langs Bold street, så synes nå i alle fall vi at det blir stadig mer sjarmerende. The Quarter (7 Falkner St.) er èn av de hyggelige stedene hvor man kan spise og drikke. De har skikkelig god mat og er veldig populære fra de åpner til de stenger. Her er det mange som kommer innom i lunsjen og henter seg mat, da er det buffet mm.

Etter to dager på Novotel tok vi med oss pikkpakket og ruslet sørover i regnværet, til Hope Street Hotel. Det var helt supert, særlig siden det var mulig å få luftet rommet ordentlig.

Området er preget av mange pene hus og ikke minst de to store kirkene. Liverpool Cathedral og Liverpool Metropolitan Cathedral. Sistnevnte er en katolsk kirke, og har en mildt sagt spesiell arkitektur. Begge er absolutt verdt et besøk.

Ett de aller stiligeste stedene å ta en øl eller et glass vin, er The Philharmonic Dining Rooms, 36 Hope Street.

Til og med dassen er superstilig!

Gin er en noe vi vanligvis ikke pleier å drikke, og om man gjør det så er det en enkel GT. Når man er i England, og kanskje særlig Liverpool, så er det gøy å prøve ut det store mangfoldet som faktisk finnes. Et utmerket sted for denne hyggelige aktiviteten er Jenever Gin Bar, 29B Hope St.

Etter en temmelig oval weekend dro vi koffertene med oss gjennom byen, tilbake til Liverpool ONE Bus Station, hvor vi tok bussen tilbake til flyplassen.