27. september i år feiret vi 10 års bryllupsdag og hadde lenge tenkt å feire med en spennende reise. Vi hadde mange ulike idèer her, men til slutt ble vi enige om å reise på cruise med Liberty Of The Seas, hvor onkel Anders er kaptein. Båten går ut fra byen Galveston, i Texas, et stykke utenfor Houston. Når man reiser såpass langt, til et sted man aldri har vært før, er det nesten for galt å bare dra rett om bord på båten. Altså måtte vi får oss et par netter i Houston før avreise fra Galveston.
Reisen til Houston
Som vanlig ble det en overnatting på Clarion Runway på Gardermoen, med alarmen på kl. 03:30.
Vi reiste med Air France til Paris hvor vi løp fra den ene gaten til den neste for å rekke neste fly over dammen. Turen over til Houston gikk egentlig greit, noe som bl.a. skyltes veldig hyggelig service, mat som faktisk var skikkelig god og fri tilgang på vin. Dessuten hadde de et bra utvalg filmer.
Houston
Vi hadde slått på stortrommen denne gangen og bestilt rom på The Lancaster Hotel, som var ranket som nr. 1 på TripAdvisor. Det ble imidlertid ikke noe opphold der, da både hotellet og mange andre bygg i denne delen av Down Town ble vannskadet i det fryktelige uværet som herjet Texas tidlig på høsten. Det var både trist og i overkant spennende å følge med på nyhetene mens det nærmet seg avreise. Det endte med at vi måtte booke om til et hotell som lå i den andre enden av byen, nærmere bestemt Galleria area, som ligger Up Town. Området er først og fremst kjent for kjøpesenteret med samme navn. Hotellet vi booket om til var Hyatt Regency Houston/Galleria, og er et typisk businesshotell, moderne, strømlinjeformet, rent og pent.
Den første kvelden etter ankomst tenkte vi at vi bare skulle se oss om på kjøpesenteret, da vi hadde sånn passe med jetlag og den mannlige delen av reisefølget hadde vært på Mall of Amerika i Minneapolis, og tenkte at det var noe tilsvarende. Det vil si masse restauranter, barer, kafeer mm. Sånn var det ikke på Galleria. Her var det luksusbutikk etter luksusbutikk, nesten ikke til å tro at det er mulig å drive noe så digert med det prisnivået, og ganske dårlig med hyggelige krypinn.Nede i underetasjen var det mange spisesteder, men disse var mer «kantinepreget» og innbydde ikke til å sitte ned for å slappe av. Vi gikk og gikk, stadig nye uendelige korridorer med fancy butikker, uten hell. Helt til slutt, mens vi var i ferd med å gå helt tom for energi og var på tur ut, fikk vi øye på en hyggelig pub/restaurant. Akkurat det vi så etter. Der ble det en nydelig burger på hver, før vi kom oss tilbake til hotellet for å kræsje.
Da vi kom tilbake til hotellet hadde de satt inn en veldig hyggelig overraskelse i forbindelse med vårt lille jubileum. Da var kvelden i alle fall berget!
Alt man har hørt om hvor stort alt er i Texas syntes å stemme, inkludert hotellrom, seng og ikke minst flatskjermen på veggen. Vet ikke nøyaktig, men gjetter på ca. 70 tommer.
Den ene halvdelen av reisefølget var særdeles fornøyd med at disse faktorene kunne kombineres med tidsforskjell på syv timer og Liverpoolkamp på tv (ja, faktisk, i USA). Når vi i tillegg hadde en Starbucks kaffemaskin på rommet kunne lørdagen starte med nydelig morgenkaffe i monstersenga, mens Liverpool gruset West Ham på TV`n.
Etter denne flotte starten på dagen, skulle vi «gjøre» Houston. Vi hadde bestemt oss for at vi skulle begrense oss til Down Town, det vil si deler av Down Town. Houston er diger. Hvordan kommer man seg så rundt i byen uten å bli flådd når man ikke orker å leie bil? En hyggelig slektning hadde vært der noen ganger før, og tipset oss om å bruke Uber. De fikk tillatelse til å kjøre over alt i Houston fra mai i år, og det viste seg å være en særdeles gunstig måte å flytte seg rundt på. Appen virker utmerket. Bilene er rene og pene, det er rimelig og all betaling skjer via kredittkort.
Vi ble satt av på Market Square Park, som skal være den eldste delen av sentrum. Lave små søte bygg med serveringssteder på rekke og rad. Dette stemte absolutt, men det var bare det at de var stengt på lørdager. Så vidt vi forstod, så bor det altså ikke særlig med folk i dette enorme området som er fylt med skyskrapere. Så når kontorene er stengt, så stenger det meste annet et par timer senere. Vi fikk inntrykk av at omtrent alt nede i Down Town var stengt på lørdag.
Heldigvis så vi en plass som hadde skiltet ute på gaten, og helt riktig, det betydde at de var åpne. Stedet heter Hearsay Gastro Lounge, og der var det naturligvis fullbooket, med mindre vi ville sitte i baren. Ingen problem for oss som er vant til Spania. Fortsatt, dette er Texas og baren var bred og romslig, så der var det ikke noe problem å innta brunch der. Maten var både spennende og god, og etter litt vurdering bestemte vi oss for en fantastisk micro–øl og et glass vin.
Etterpå ruslet vi rundt i mellom skyskraperne og beundret arkitekturen. Det var faktisk veldig flott. Det var absolutt ikke fritt for mennesker der heller, selv om det altså var lørdag.
Vi stakk også innom Flying Saucer, som var et utrolig stilig etablissement, med et enormt utvalg øl.
For den som fortsatt ikke har fått det med seg: USA er et land med et helt utrolig mangfold når det gjelder spesialøl, og kvaliteten står ikke tilbake for noen. Hilsen en som er ganske langt over gjennomsnittlig interessert i emnet.
Vi var dessuten heldige med timingen, da det viste seg at Houston Astros hadde kommet til finalen i «World Series», som de i all beskjedenhet har kalt den nasjonale finalen i Baseball. Det var derfor særdeles god stemning på Flying Saucer, med fans fra både hjemmelaget og Los Angeles Dodgers. Det var mange spente fans i lokalet. Vi traff et par som skulle feire mannens førtiårsdag med å gå på kamp.
Da vi gikk fra baren, hadde billettene til dagens kamp kommet opp i 1900 dollar pr stykk.. Vi ble fortalt at dette kunne bli en historisk begivenhet, da Astros aldri hadde vunnet før. Det spilles best av syv kamper, så finalen ble ikke avgjort før uken etter i Los Angeles, og Astros vant!
På søndag bar det til Galveston hvor vi skulle gå om bord på cruisebåten litt ut på formiddagen. Det er en times kjøretur, men det kostet ikke mer 62 dollar med Uber.
Kjøreturen var interessant nok, med noe som syntes å være uendelige flater med oljeraffineri og tilhørende industri. Ikke rart det er mye penger i området. Det var også utrolige områder med flotte hus ved kanaler og områder hvor det stod fiskere i sivet.
Sjåføren krydret også turen med ulike beretninger om landskapet vi kjørte gjennom. Han fortalte også om sin egen families dramatiske historie som båtflyktninger fra Cuba. Dessuten var han stor fan av Magnus Carlsen. Veldig stor fan.
Galveston
Galveston viste seg å være en pen by, veldig ulik Houston i stil. Stort sett lave bygg som så ganske gamle ut i stilen. Vi fikk ikke sett så mye av sentrum denne dagen, men det gjorde vi når vi var tilbake for å «snu» søndagen etter. Da var det til gjengjeld masse liv og røre i forbindelse med et stort motorsykkelstevne som preget hele sentrum.
Masse stilige sykler, kule bikere, grillmat og salgsboder med de utroligste effekter til salgs.
Svimet oss også innom en julebutikk! Her fikk du dekket alle behov vedrørende jul. Per fant et tre pyntet med dyr og kuler med poteavtrykk. Og liker du det litt mer spesielt, så finner du det også.
Galveston er også havnen til Carnival sine båter. Her kommer Carnival Breeze rett bak oss!
Båten
Liberty of the Seas er et stort og flott skip. Inntil for noen år siden var hun verdens største cruiseskip. I løpet av turen lå vi lå ved siden av begge de to skipene som er større, Allure og Oasis. Forskjellen mellom Liberty og disse to store skipene er ikke i lengden, men i bredden. Både Allure og Oasis er «åpen» innvendig.
Vi skulle være med i to uker, og dermed få med oss de to rutene hun pleier å gå. Det ble det gjort en endring akkurat disse ukene, slik at vi gikk den samme ruten to ganger. Dette viste seg å bli en fordel siden vi da kunne ta en organisert utflukt på hvert anløpssted, og i tillegg til å se oss omkring i nærområdet på egen hånd. Når man bare har ett anløp rekker man ikke bestandig begge deler.
Helt fantastisk å ha egen balkong og slippe å klemme seg ned oppe på soldekket.
Fint var det også ved solnedgangen.
Adjø Oasis!
Helt greit inne på lugaren også.
Vi var på båten da det var Halloween. Veldig mange hadde faktisk kledd seg ut og pyntet dørene til lugarene sine. Denne både rørte på seg og snakket hver gang noen gikk forbi.
Handlegata «Promenade» på dekk 5 er på mange måter «hjertet» i skipet. Her det både ulike kafeer og liknende, forskjellige butikker og serveringsplasser.
I tillegg arrangeres det konserter og annen moro i det åpne arealet på dekk 5. Her holder kapteinen velkomsttalen sin på dag to.
Har du mistet kofferten din kan du få det meste i de butikkene som ligger her, bare husk kredittkortet og ikke vær så kresen på utvalget.
Man kan også leie seg tuxido dersom man ikke gidder å dra dressen med seg. Flere av butikkene kunne nok dekke de fleste sine behov for en souvenir å ta med hjem. Her var det både noe for de med vanlig lommebok, og noe for de med litt tykkere lommebok.
Hver eneste kveld var det en av butikkene som dro med seg deler av den ut i promenaden, og kjørte på med forskjellige tilbud.
I hver av endene til promenaden har du heiser som tar deg opp og ned i båten. Her er det og plasser en minibåt og tavler som forteller deg hvor du er og hvor de forskjellige plassene ligger.
En av plassen som ligger på promenaden er Vintages. Dette var en skikkelig hyggelig plass med veldig godt utvalg av vin og dyktige ansatte. Her holdes vinkurs med forskjellige tema. Franske viner, italienske viner, lær å smake forskjell på rødviner, viner fra California og andre tema. Vi fikk med oss «viner fra Caymus vingård» hvor vår sommelier Grace, avsluttet med å la oss smake på en vin til 269 dollar. Skal ikke klage på de vinkursene vi har vært på i Norge, men har ikke vært innom denne prisklassen før.
Vi overvar også en kunstauksjon i løpet av turen. Det som blei presentert her var ikke helt i vår gate. Kanskje heller ikke så lett å ta med seg over til Norge.
På dekk 5 ligger også ekskursjoninformasjonen. Her kan man få info om de forskjellige turene, og de hjelper til med å finne ut hvilke turer som passer deg og ditt behov. Det var de som fortalte om «å gå i jungelen», kommer tilbake til dette.
«Fine dining» kan du nyte på dekk 3, 4 eller 5, alt etter hvor du får bord. Her kan man kose seg med middag i stilige, klassiske lokaler med lysekroner, hvite duker og servitører i pene antrekk.
Hver kveld har egen kleskode. De fleste kveldene har “casual dining” hvor damer bør ikle seg kjole, drakt eller noe lignende, og herrer med skjorte og dressbukse. Båten har og kvelder som er merket “formal dining”, og det er her man kan få luftet kjolen man har hengende innerst i skapet. Har man en kjole med slep, paljetter, marens-skjørt eller lignende, er dette kvelden for denne!
I dining-room velger seg mat og drikke fra menyen, og hele opplevelsen er som på en vanlig fin restaurant. Det stilige er at maten er en del av «pakken» når man kjøper cruise, det er med andre ord inkludert i prisen for oppholdet. Ser du noe godt på menyen til middag, så velg det! Det kan hende at du ikke får den muligheten igjen. Her snakker vi av egen erfaring.
Man kan også spise både frokost og lunsj på dekk 3. Til lunsj er det en flott salatbar, hvor man går langs disken og peker på de ingrediensene man vil ha, og så lager personalet salaten til deg. Du velger i tillegg lunsj fra dagens lunsjmeny. Det eneste er at ting tar litt tid her, så vi prøvde bare lunsjen her en gang. Og så lurer man jo på hva man går glipp av oppe i Vindjammer.
Vindjammer er «hverdagsrestauranten» på båten. Det er et stort område akter på dekk 11. Lokalet har flere bugnende buffeer som serverer mat både til frokost, lunsj og middag.
Man kan altså velge mellom dette og «fine dining». Her er det totalt uformelt, og man kan gå rundt å se på de ulike bufeene og hva de har å tilby. Her er det alt fra salater, bakervarer, indisk, kinesisk, pizza, burger, pannekaker, ulike steiker, sjømat, kaker, pølser, mange ulike typer eggerører og du kan stille deg i kø og få laget deg en omelett av det du ønsker. Mye av det som ble servert var så godt at det nesten var litt vanskelig å både bestemme seg og begrense seg. Det er så mye å velge i og det varierer fra dag til dag, så man er ikke i nærheten av lei etter 14 dager. Tvert imot rekker man ikke å smake på alt på 14 dager. Noen av oss angrer fremdeles på at man ikke prøvde den curry med lam.
Båten hadde tre restauranter hvor man betalte for å spise, alt mellom 15 dollar og opp til en del mer. Disse restaurantene var mer spesialiserte mot èn type kjøkken, og av en helt annen dimensjon enn Vindjammer og Dining-rommet.
På Chops Grill var det biffen som var tingen, men de serverte en del annen mat, herunder også helt vanvittig flotte sjømattårn med hummer, reker, østers og mye annet.
Sabor har spesialisert seg på mexicansk mat med en moderne tvist. Kom over noen skikkelig gode og sterke margaritas her. Mener det var jalapenos i dem.
Giovanni`s Table vendte seg mot det italienske kjøkkenet. Tror vi forspiste oss på noe dessert her.
Båten har en rekke ulike barer, puber, nattklubber mm. Da vi ikke akkurat er nattens baroner, er det ikke så mye vi kan si om disse. Det er ett unntak, og det er Scooner Bar. Der var det nemlig «trivia» flere ganger om dagen, noe som var morsomt å delta på. Den viktigste grunnen var vel at de aller fleste av gjestene var texanere. Nå skal man selvsagt ikke skjære alle texanere over èn kam, men det må være lov å si at ganske mange av dem er lett å få med på litt moro, og de tar seg selv veldig lite på alvor. De er bare herlige folk å være sammen med. Skal ikke skryte på oss særlig med poeng da de fleste quizene var rettet mot det amerikanske markedet.
Og for å ikke glemme, kasinoet.
Oppe på dekk er det flere bassenger og boblebad. Ovenfor disse ligger løpebanen, minigolfanlegget og massevis av solsenger for soltilbedere. Båten har avdelt barnebasseng med sklier og alt annet som barn liker. Dette området var veldig populært hos den mindre garden.
I midten lå det to litt større basseng som var veldig godt besøkte og flere boblebad.
På neste del lå solariedekket som var roligere og mer skyggefullt. Dette bassenget ble brukt som trening og opptreningsbasseng deler av dagen. I dette området lå de svevende boblebadene. De stikker ut av båten som en halv ufo på hver av sidene.
I hvert av bassengområdene var det barer som både serverte alkoholfritt og alkoholholdig. Det var og en softismaskin som var til fri benyttelse i området ved barnebassenget.
I tillegg var det basketbane, klatrevegg, flowrider (surfebrett i motstøm)
Og ikke for å glemme dèt, to større overbygde sklier, disse var rett og slett moro å ta seg en tur, eller flere i, også for voksne.
Treningsrommet ligger helt i front på båten. Her kan du virkelig løpe inn i soloppgangen, eller solnedgangen om du vil. Man kunne også kjøpe seg inn på yoga, pilates og spinning timer. Ellers holdt de forskjellige seminarer og kurs. Alt ifra kosthold til hvordan trene opp en vond rygg. Vi frekventerte ikke spa-avdelingen, men de lå i tilknytning til trimrommet.
Vi oppdaget at det gikk an å gå rundt hele båten på dekk 4. en grei plass å trene dersom du ikke vi gå i kø oppe på det øverste dekket, eller må løpe. Tok ca 8 minutter å gå rundt hele båten i greit tempo. Her nede var det og fint å sitte å slappe av i skyggen, eller i solen dersom du gadd å dra stolene litt lenger frem.
Karibien
Som sagt så fikk vi to anløp til hver destinasjon. Og ved hvert stopp er det veldig mye som skjer før vi er på vei mot dagens mål.
Roatan, Honduras
Det første anløpet i Roatan i Honduras ble det utflukt med snorkling og kajakkpadling på Big French Keys. Rett ovenfor lå Small French Keyes. Kjøreturen til og fra havna var definitivt en flott del av turen. Først og fremst på grunn av JJ, guiden.
Han var et lokalt sjarmtroll som holdt oss underholdt med små og store fortellinger om alt fra hus vi passerte, via dyrearter vi så på turen, til politiske og sosiale utfordringer, som vi ikke så noe til. Turen gikk gjennom et eksotisk landskap som var både annerledes og interessant. Bussen var også sjarmerende.
Da vi kom frem til French Keys, var det en kort pause på stranden, med litt Honduransk øl mens Bob Marley underholdt per høyttaleranlegg. Fine ting.
Ikke alle syntes det hørtes greit ut å snorkle, så vi delte oss. Noen holdt seg på land og holdt seg i skyggen, og andre dro så ut på snorkling.
Vi fikk opplyst at dette revet var verdens nest største. Det var en strålende opplevelse. Det er bare helt utrolig hva som lever i et slikt rev, og da er det ikke de morsomme fiskene, men alle vekstene som utgjør selve revet. JJ kunne fortelle at noen av dem var over femten meter høye og var flere tusen år gamle (han var utdannet redningsdykker, og guidet også under vann).
Etterpå var det kajakkpadling i åpen kajakk av hardplast (som vi har sett at mange bruker i Spania) men som ellers er ukjent for oss. Noen av oss har for øvrig ikke prøvd noen former for kajakk, og var vel en smule skeptisk til dette tidligere. Det ble en flott tur i en stødig og fin båt. JJ, nå padleinstruktør, guidet oss over sundet til mangroveskogen, hvor vi så en masse iguaner i trærne. Småeksotisk for to Tromsøværinger. Man kunne også leie seg en kajakk og padle mellom de to øyene som ligger rimelig nært hverandre.
Da vi ankom Roatan for andre gang ble det «bytur» i Coxen Hole. Dette er den største byen på Roatan med litt over 5000 innbyggere. Byen er oppkalt etter en sjørøverkaptein som het John Coxen. Kult. Et lite minus er plagsomme «selgere» som ønsker å guide deg i byen, eller hvor du nå ellers kan tenke deg å dra.. I starten av gata står de med plakater med tilbud om turer, og etter hvert går det over til folk som går etter deg på gata og forteller om de forskjellige turene de kan ordne for deg, og etter det treffer du de som går ved siden av deg og forteller om alt du går forbi. Eneste måte å bli kvitt han som gikk etter oss var å svinge inn i en butikk. Før vi ga oss i kast med plagsomme selgere og Coxen Hole gikk vi til venstre og bortover mot en restaurant som lå litt alene.
Her var de skikkelig hyggelige og prøvde overhode ikke å selge deg noe som helst, til vår store overraskelse. Vi ble fortalt at oppe lå restauranten og nede lå et lite museum som fortalte litt om de innfødte på Roatan og betydningen av jade. Museet var gratis og vi trengte ikke kjøpe noe i restauranten for å få besøke det.
Etter denne rolige starten på dagen ga vi oss i kast med selve byen. I all hovedsak er det èn gate i byen, med et par sidegater. Det er nok dessverre riktig å si at byen preges av fattigdom, og det er temmelig skrøpelige bygg ligger som en skakk og dårlig vedlikeholdt tanngard langs hovedgaten.
Samtidig er det store smil overalt, og man føler seg ikke utrygg eller noe slikt, om man ser bort fra noen digre griser som koser seg i gjørma mellom byggene, samt løse hunder som kjøler seg ned.
På vår vandring gjennom byen kom vi i snakk med et ektepar fra Canada som kom til Roatan som misjonærer. De hadde åpnet en liten butikk hvor de solgte brukshåndverk fra lokale kunstnere som hovedsakelig var barn. Disse fikk 80% av salgssummen og resten gikk til å betale lokalet. Hyggelige folk og et flott tiltak. Vi kjøpte en skilpadde laget i jade laget av en guttunge fra byen, og den ble med oss som en påminnelse om dette flotte stedet vi var så heldige å få besøke. Jaden som brukes til dette har ikke den grønne fargen man forbinder med jade, men er mye mer grå.
Vi hadde hørt at det var lurt å spise hummer når man var i Coxen Hole. Her skulle den være både god og billig. Billig var den, men ikke så god. Vi prøvde og ut den lokale drinken som minnet om milkshake med alkohol, livsfarlig, da den var veldig god. Artig var det nå likevel.
Hyggelig servering var det overalt i byen, med underholdning av lokale barn:)
Costa Maya, Mexico
Der båten legger til er det et digert anlegg knyttet til cruisehavnen, og det virket som at veldig mange begrenset sin utforskning av området til denne «parken».
Her er et digert basseng med solsenger rundt, delfinbasseng, barer, restauranter og masse butikker som selger turistrelaterte varer. Vi fikk nesten litt klaustrofobi da vi måtte gjennom hele anlegget bare for å komme oss ut av det.
Vi traff også noen flamingoer i kaoset.
I vår trang til å oppdage noe lokalt trodde vi at vi kunne gå til en eller annen plass for å sette oss på en lokal bar. Og det lærte vi at det gjør man ikke. Det fins nemlig ikke noe rundt havnen bortsett fra en vei med et og annet tomt eller stengt bygg.
Etter hver blei det omtrent bare bush, vei og taxier, og lite å se på. Etter litt vurdering fant vi ut at vi bare måtte ta en taxi en eller annen plass. Vi fant imidlertid en hyggelig taxisjåfør som gjerne ville kjøre oss til stranden. Dit ville ikke vi, da vi ville til en by eller en bygd, vi er ikke veldig strandmennesker. Etter en del forhandling frem og tilbake på spansk-engelsk, forsto vi at stranden og byen var samme sted, så da var det bare å kjøre av gårde. Her i Mahahual var det skikkelig pågående selgere som ville selge alt mulig, innkastere som tilbydde både gratis margaritas og mat om man bare ville komme til deres plass og damer som ønsket å massere deg for en billig penge i veikanten.
Vi er ikke særlig vant til dette trykket av innpåslitne selgere så man kjente panikken kom krypende mens man ruslet sikk sakk bortover veien og takket nei takk til høyre og venstre. Vi kastet jo lange blikk inn på de forskjellige plassene i håp om å finne noe som så litt rolig og ok ut. Ja, glemte å nevne at plassene ligger som perler på en snor, og alle spiller sin egen musikk, og det høyt. Plutselig åpnet himmelens sluser seg, og vi bestemte oss veldig raskt for en plass. Heldigvis hadde vi nettopp passert en plass hvor det jobbet to jenter, mens han som tydeligvis var sjefen, chillet på en stol og surfet på nettet. Null interesse for oss med dollarene.
Mens regnet høljet ned fikk vi prøvd både et glass vin og et par mexicanske øl. Etter å sett denne lilla kompisen, så måtte jeg jo finne en lignende å ta med hjem.
Ikke alle brydde seg noe særlig om regnet, og kjørte på teorien at etter regn kommer sol, og da tørker det meste.
Man kan visst også både få massasje og låne solseng hos Pitaya. Ingen av delene ble heldigvis presset på oss. De var rett og slett litt mer avslappet enn de andre.
Etter litt frem og tilbake, oppover gaten og nedover gaten, titting i et par boder, og litt pruting, fant vi ut at man måtte ha oss en pause. Tilfeldigvis var det en plass som solgte øl fra et microbryggeri som lå i byen. Vet ikke hvor tilfeldig den stoppen var, da en av oss plutselig holdt seg veldig til høyre da vi ruslet i retur.
Etter litt mer titting og pruting, (fremdeles samme mannen med samme hodeskallen som sist) gikk vi tilbake til Pitaya og bestilte oss mat. Da vi gjemte oss for regnet hadde jentene begynt å forberede noe av dagens mat, og lukten var helt himmelsk. Guacamolen og tacosen smakte da også himmelsk.
På de turene vi var innom Mexico så vi ikke snurten av det norske fenomenet taco, altså harde tacoskjell og kjøttdeig. Mulig det finnes, men ikke på de plassene vi var. Derimot var det tacos med fisk, reker, kylling, pulled pork og diverse andre herligheter. «Dessverre» er maten på båten så god at man ikke kan spise på hver eneste plass man stopper på land. Før vi forlot Mahahual blei den gule kompisen prutet ned til halv pris og puttet i pose for å komme å bo i kalde Norge.
Neste gang vi kom til Costa Maya hadde vi meldt oss på en organisert tur med guide til Chacchoben og mayapyramidene der. Carolina plukket oss opp inne på kaia og geleidet oss ut gjennom «hemmelig» utgang i det vanvittig store turistanlegget.
Også på denne pyramideturen var det en topp moderne buss som tok oss innover landet. Carolina pratet i vei om alt fra historie om Yucatan og Mayaindianerene, hvordan livet hennes var før og etter cruisebåtene begynte å legge til, hverdagslige problemer i lokalsamfunnet, og hvordan det er å bo en plass det ikke finnes frisør.
Pyramidene var imponerende og det var overraskende mange av dem, gjemt inne i jungelen.
Jungelen, ja, den må det sies et par ord om. Her var det mye liv og røre dersom du tok deg litt tid til å stå helt i ro. Vi trodde vel at dyrene var sky, men det var mange av dem som ikke var det.
Cozumel
Utflukten fra Cozumel gikk til Tulum, som er ruinene av en gammel mayaby.
Båten legger til på Cozumel som en øy i Mexico. Ruinene av Tulum ligger inne på fastlandet på Yucatanhalvøyen, og for å komme oss dit måtte vi over sundet med en hurtiggående båt.
Kunne sikkert tatt noen bilder inne i båten, men det passer seg ikke å ta bilder av folk som er skikkelig dårlige.. Båtvertinnenes viktigste oppgave var å forsyne passasjerene med spyposer, say no more. Andre syntes det var skikkelig artig når folk blei syke, og både jublet og klappet. Takk og pris hadde vi med sjøsykeplaster på turen – altså hele cruiset. Ved ankomst fastland Mexico ble vi plukket opp av vår lokale guide og kjørt sørover til Tulum.
Stedet ligger veldig flott til på noen gresskledde klipper ut mot havet.
Vi hadde og på forhånd fått beskjed om at man skulle gå i jungelen så vi måtte ha joggesko på beina og «turklær» på oss. Det man fantaserte om og det som møtte oss var liksom ikke helt samstemt…
Greide du ikke gå de syv minuttene i jungelen, så kunne man betale et par dollar og ta buss til og fra ruinene.
Man blir dessverre mest trist når man hører historien om hva som skjedde med denne storslåtte og eldgamle kulturen i møtet med griske europeere.
Etter Tuulum dro vi til en resort for å spise lunsj og bade. Maten var ikke noe å skryte av.
Stranden var fantastisk. Skikkelig karibien-stemning med krystallrent vann og hvit sandbunn.
Her var det faktisk også ganske mange lokale som også brukte resorten. Noe vi ikke var klar over var at de aller fleste strendene og mulighetene til å komme ned til havet, er privateide. Så ønsker du å bade eller tilbringe tid på en strand, så må du finne deg i å bruke en av resortene. Noe som er litt rart for oss fra Norge.
Da vi ankom Cozumel den andre uken hadde vi bestemt oss for å gå i land og dra ned til byen for å utforske denne. Vi var jo litt skeptiske da vi stod opp om morgenen og så at skyene lå tunge over både øya og i horisonten.
Kaptein/onkel Anders kunne fortelle at det lå hele 8 store cruiseskip ankret opp, og at det med stor sannsynlighet kom til å være rimelig kaos rundt omkring. Vi ble da enige at vi heller skulle ta å gå oss en tur langs havet. Anders hadde mulighet til å ta seg fri så han ble med oss i land. Vi gikk langs hovedveien nedover mot fyret og kom etter hvert til hans favorittsted der omkring. Velkomsten vitnet om at han hadde vært det en del ganger før. Flott sted med hyggelige folk.
Guacamolen var så god at det ikke kom på tale å spise noe annet, selv om det var mye som fristet på menyen. Vi dristet oss til å gå litt lenger nedover mot fyret, men endte med å få en rask retur tilbake til båten.
Når det regner her nede, så regner det.
Hva kan man si, alle var enige at det hadde vært en fin tur, og vi gleder seg til neste mulighet til å se og oppleve nye plasser.
Adjø USA.
Hallo Europa!
